Tigerstaden og jeg

Forord
Hyppigheten av mine innlegg her på denne altoppslukende bloggen har gått kraftig ned i det siste. Du tror sikkert årsaken må være at jeg har havnet i en dyp depresjon jeg ikke finner veien ut av, eller så tror du jeg har tatt skrittet inn i voksenlivet (blogging er jo for barn). Noen vil nok til og med tro at tidsklemma har fanget meg og stjålet all min tid. Vi lar dette spørsmålet henge i luften. Ingen liker vel å lese en spenningsroman hvor forfatteren kommer med løsningen i forordet.

Dirty business - Del 1 av 1: Avløpsrenseanlegget

I dag fikk jeg lyst til å skrive et annerledes blogginnlegg - et innlegg om mitt livs ekskursjon på et avløpsrenseanlegg. Det skal være bildebasert og med en forklarende tekst til bildene. Målet er å drive folkeopplysning om en skitten bransje. Så hvis du ikke føler deg opplyst etter at du har frest gjennom dette, har du deg selv å takke for at du vet alt fra før. NB! Bilder lyver ikke.

Oppstoda frå nynorskens djupe grav

Kjære skumlesarar. I lang tid har Ivar Aasens ande, ved å skrike til meg i søvne med sitt særs nyttige språk, ridd meg som ei mare. Eg vil med dette forsøkje å kvitte meg med problemet ved å skrive dette kvasinynorske blogginnlegget om språk og andre kvardagslege ting. (Klokkeklar logikk.)

Eg byrjar med ein klisjé i det norske språk (påpekande pronomen utan samsvarande bestemt form gjer meg fegen). Klisjeen er gjeve i dette dømet: "Eg dreg til skogs no, viss du lurde." Poenget er at, merkar allereie no at eg er på gyngande grunn med å skrive nynorsk, vedkommande dreg til skogs uavhengig om den andre personen lurer eller ikkje. Eg synst det er fantastisk at nokon (eg) endeleg har avslørt denne livsløgnen mange i det ganske land lever på.

Ein annan ting som kan irritere sjølv ei døv bestemor, er den utstrakte bruken av, og dette gjer seg best på bokmål, "i forhold til" (innsåg no at "i forhold til" er like mykje nynorsk som bokmål). Her fryktar eg at eg og mine meiningsfeller kjempar ein fånyttes kamp. Bruken av uttrykket vert kalla "eit språkleg virus" av høgt akta språkforskarar, og årsaka er enkel: "I forhold til" kan byttast ut med nær sagt kva for slags preposisjon ein måtte ynskje (trur nokon). Eit døme: "Eg kan ikkje sjå korleis sløsing med mat har nokon slags relevans i forhold til Dei Vortelause Aleinemødrenes brønnboringsprosjekt i Indre Sogn." Viss du ikkje ser kva som er galt i den forrige setninga, så er du slettes ikkje åleine. Og eg seier ikkje at du er språkleg ignorant. Men kanskje har du vorte smitta av det språklege viruset? Dette er eit virus ein mann eg kjenner stor age for har kalt "forholdisme". Har du fleire spørsmål enn svar (til dømes fordelinga spørsmål: 1 svar: 0), kan du sjekke ut nettsida http://forholdisme.no/.

Den same mannen som oppfant forholdisme, har eg òg hatt ei omfattande brevveksling med i seinare tid (eg sendte ein e-post til han, og han svarte med ein e-post). Denne gongen gjaldt det om konjunktiv finst på norsk (nynorsk òg, for så vidt). Fyrst hadde eg riktignok, gjennom ein ytterst anonym ven, spurd ein greskprofessor om saka. Det eg konkret lurde på var om når ein nyttar ei fortidsform av eit verb for å uttrykke seg om noe i notid eller framtid, så må det vel vere konjunktiv. Konjunktiv er ein form som mine lærarar på videregåande skule (heile den språkfaglege bunten av dei) hevda at ikkje finst på norsk (utanom i forelda former som "signa vere du!" eller "leve konge!").

Då eg konfronterte den eine av dei med setninga "skulle ikkje du være på eit møte om ti minutt?", blei han støkken og fòr av garde. Det var det siste eg såg til han. Nokon seier at han den dag i dag gøymer seg i skogen og et bark og syng saman med fuglane (oppklaring: Nei, ingen seier det, og eg har sett han fleire gonger i ettertid). Greskprofessoren sa tydeleg at dette ikkje var nokon konjunktiv, men han var heller ikkje sikker på hva fenomenet vert kalla. Så stafettpinnen gjekk vidare til "språkmannen". Svaret eg fekk frå språkmannen var (fritt frå minnet): "Alle som ikke studerer gresk vil forstå at dette er en muntlig konjunktivform". Thorbjørn 1 greskprofessor 0.

Over til noko heilt anna. Eg har bakt mykje brød i det siste. No har eg funne ein metode eg synst er heilt fenomenal. Eg blandar saman mjøl, gjær og salt og tilset ein god del vatn, og rører med ei sleiv i eit lite minutt. Deigen skal vere meir klissete enn snørret til ein barnehageunge med biholebetennelse. Så skal han heve under plast i eit par timar. Så skrur eg på omnen, set vår nydelege omnsfaste steikjepanne med lokk inn i omnen (før omnen vert varm) og ventar til temperaturen har nådd 240°C. Då tek eg steikjepanna ut or omnen, tek av lokket og velter varsamt røra (deigen) oppi panna. Så set eg på lokket og legg steikjepanna inn i omnen att. 30-40 minutt med lokk, 15-20 minutt utan og vips så har du eit heilt spesielt brød.

No har eg vondt i heile kroppen av å skrive "nynorsk", og eg fekk nettopp denne meldinga frå internettordboka: "Ordboka har en overforbruksperre mot nedlastning utenfor Universitetet i Oslo. Du/dere har brukt den for mye. Vent en stund og prøv igjen."

Sanneleg, sanneleg seier eg dykk: Det er tungt å stande opp frå nynorskens djupe grav.

Fødselsdagen

Dette var dagen som skulle være så bra, dagen hvor alle jeg møtte skulle nikke bekreftende med leppene knepet sammen og tenke "joda, sannelig holder han seg godt."

Dagen begynte aldeles strålende. Min kjære Marie sto opp avskyelig tidlig (hun er et lite knepp mer glad i å stå opp tidlig enn jeg.) Jeg valgte å slumre. Det er lov på bursdagen sin, er det ikke? Å slumre, mener jeg. Jeg slumret én gang før jeg skrudde av alarmen helt. I dag ville jeg sove "til jeg våknet". (Går det forresten an å ikke sove til man våkner (med unntak av når man stryker med?)?)  Uansett, jeg våknet til slutt.

Hva skulle jeg nå finne på? Jeg visste inderlig godt at vi hadde gått på en "brødsmell". Vi hadde selvsagt spist opp alt kvelden før. Redningen ble to år gamle flatbrød i følgende komposisjon fra nederst til øverst (eller vice versa): Flatbrød - egg og bacon - flatbrød. Det holdt med fem identiske slike. Selv om flatbrødene smakte glava, ble jeg god og mett.

Dagen fortsatte med ski-NM på Voss (på tv). Det var i grunnen ikke spesielt spennende. Ingen tøffe dueller eller spurter (kanskje en sammenheng med at det var intervallstart, og ikke fellesstart). NM var over på et blunk, og "hverdagen hentet meg inn". Jeg gjorde en oppgave i et emne/fag jeg egentlig ikke vil ha, men må ha ene og alene på grunn av byråkrati. Der lærte jeg hvor mange nordmenn jeg kan slukke tørsten til hvis jeg selv kan bestemme hvor mange liter av Sagelva (en elv i Trondheim) jeg kan tappe hver dag hele året. Jeg endte opp med hundredeogtredvetusen mennesker.
Visste du at...
... en gjennomsnittlig europeer forbruker 200 liter vann i døgnet?
... 0-70% av vannet som tappes fra drikkevannskildene lekker ut gjennom sprekker og skjøter før de når forbrukerne (avhengig av hvilken kommune du er i)?
... i Indonesia blir man kanskje tvunget til å flytte hele hovedstaden Jakarta fordi grunnvannet er blitt forurenset av forurensning og uforsiktig håndtering av avløpsvann.

Etterpå måtte jeg gå den tunge veien til skolen for en times gruppemøte i et annet fag jeg håper er spennende. Det heter teknologiledelse, og er mulighetenes fag. Her skal vi komme opp med visjonære innovasjoner med stort, kommersielt potensiale. Den første ideen vår var en kombinert svamp og nal. Tanken var at den skulle gjøre tavlen så ren at vaskepersonene (kjønnsnøytralt for vaskedame, selv om vi alle godt vet at over hundre prosent av vaskepersonene er damer) slipper å vaske alle tavlene etter endt skoledag. Etter å ha rådført oss med andre som har hatt teknologiledelse før, fikk vi inntrykk av at denne ideen kom før både tavlen, svampen og nalen var oppfunnet. Vi ble derfor tvunget til å finne flere "visjonære" ideer. Hva vi kom fram til er selvsagt en stor hemmelighet. Dere får nok tidsnok vite om den når vi kommer på førstesiden av The Economist om noen måneder.

Et av dagens store høydepunkt kom på vei hjem fra skolen. Jeg og "Matteus" (i frykt for å bryte personvernloven har jeg byttet ut navnet med et fiktivt navn) gikk rolig sammen. Med ett fikk jeg tidenes mulighet til å bedrive min yndlingshobby. I Trondheim er det 30-sone både her og der. For å holde farten nede har Trondheim Kommune valgt å lage såkalte bussputer (jeg velger i hvert fall å tro at det er det de heter). Dette er fartsdumper som liksom skal være brede nok til at biler skal måtte kjøre sakte over, men likevel smale nok til at busser ikke skal merke for mye til dem. I realiteten merker ingen noen ting til dem  (med unntak av de som er kule nok til å senke bilen så mye at de ikke kan kjøre over en pølse i brød engang uten at understellet tar det med seg.)

Konsekvensen av disse bussputenes udugelighet er at ganske mange blåser i å overholde fartsgrensen. Det er her min spisskompetanse kommer inn. Jeg elsker nemlig når jeg ser noen kjører altfor fort på veien jeg snart skal krysse i fotgjengerfeltet. I dag skjedde dette. Jeg så en rød bil komme i minst 50, kanskje 60, oppover veien med 30-sone. Jeg var bare noen meter fra fotgjengerfeltet. Selvsagt ga jeg på litt ekstra for å komme meg fram til fotgjengerfeltet tidsnok til at bilen måtte bremse. Og det skal jeg love deg at h*n gjorde (jeg prøver å skjule kjønnet på sjåføren ved å skrive h*n). Kvinnen (det er vel ingen hemmelighet lenger) må ha tråkket  bremsepedalen gjennom gulvet, for hjulene låste seg fullstendig. Dette medførte at bilens front skrapte godt nedi bussputen. Jeg så "ydmykt" en annen vei med stø kurs over til andre siden.

Hva kunne vel overgå dette? Jo, nå skal du høre. Da jeg kom hjem ti minutter senere hadde Marie satt i stand en hel del. Friske bær og frukter, roser, glasscola og sjokolademousse sto på bordet. Vi spiste litt av dette før vi dro på restaurant. Hvem hadde trodd at lammeknoke kunne være så godt. Nå skal det sies at vi ikke spiste selve knoken, men kjøttet som var rundt. Hvis det fins lammeknoke i Himmelen, skal jeg love deg at den ikke er noe bedre enn den vi spiste i dag.

Nå er det ett minutt igjen av bursdagen min. Håper du nå forstår hvor bra jeg har hatt det og at du nikker bekreftende med leppene knepet sammen og tenker "joda, sannelig holder han seg godt."

Dagen hvor bittelitt av det som kunne gå galt gikk galt

Sannsynligheten for at jeg skriver et nytt innlegg så snart etter det forrige er forsvinnende lite. Det samme kan kanskje sies om enkelte av dagens hendelser.

Dagen begynte rovekkende (motsatt av urovekkende) bra. Første forelesningstime klokka 8.15. Alarmen var stilt inn på 7.30. Det gikk som det måtte. Jeg utsatte første time til 9.15. For å rettferdiggjøre denne stadig gjentakende hendelsen for meg selv, har jeg tenkt meg fram til at årsaken til at de alltid har dobbeltimer, er at de som er sene skal kunne rekke den andre timen.

Etter en time med svensk matte (foreleseren er helstøpt svensk), begynte en særdeles tafatt leting etter grupperom. Letingen tok nærmere halvannen time, og endte opp i Realfagsbiblioteket (hvor det ikke er lov til å snakke sammen, som jo var poenget med å finne grupperom). Uansett fikk vi gjort øving 1 i Matte 4M på nytt, uten å snakke (vi hvisket). Morsommere blir'e ikke!

Den påfølgende forelesningen i bygningsfysikk gikk såpass hardt ut over sjelen at jeg og "Günther" (kameraten min vil sikkert være anonym, så navnet hans er byttet ut for anledningen) holdt ut i unøyaktig fem minutter. Populærforedrag med temaet "er mirakler (type helbredelse) aktuelt i dag?" (eller noe sånt) virket hakket mer interessant. And off we went (engelsk). Det spennende var kanskje at foredraget ble til en noget opphetet diskusjon hvor en av tilhørerne hardnakket hevdet at "mirakler" skyldes tilfeldigheter. Han mente at det er en viss sannsynlighet for at usannsynlige hendelser inntreffer (han har sikkert hatt statistikk), og at dette var eneste holdbare forklaring.

En annen tilhører hadde et motargument hvor han påpekte at sannsynligheten for at en kar med et bein som hadde vært 10cm kortere enn det andre (et eksempel foredragsholderen hadde opplevd), plutselig ble like langt som det andre samtidig som noen ba om at nettopp dette skulle skje, var relativt liten.

Sjansen for at denne mannen plutselig fikk to like lang bein håper jeg er en ganske mye større enn sannsynligheten for at jeg prøver å smelle igjen døra til badet samtidig som jeg har fingrene i sprekken (der hengslene er) flere ganger enn én. !#&/"#(&!&#(!# så vondt det gjorde. Og for en lyd. Jeg har faktisk aldri grått av smerte i mitt liv. Det har heller ikke ørene mine. Jeg gråt ikke selv da jeg hoppa rundt på en stor, gul hoppeball i barnehagen og ble skubbet til av en liten jente som ville ha hoppeballen sånn at øyet delvis traff hjørnet på et spisebord så blodet rant i strie strømmer. Selv ikke da gråt jeg. Jeg syns egentlig det var mest kult, mener jeg å huske.

Heldigvis ble kvelden reddet av TIDENES høstkveld i Trondheim. Nydelig t-skjortevær, stevnemøte på Café Dublin med Marie (vi ble nyforelska) og en snartur innom Meny for å hamstre Smash! til kr 29,- overdøvet fullstendig de mest intense smertene en mann kan ha (ja, jeg har fått knallharde fotballer i godteposen opptil flere ganger).

Håper kvelder som denne gjentar seg innenfor rimelighetens frekvenser. Og på veien hjem ble jeg forresten "Ark-venn", og fikk Ingeniørspillet til halv pris.

Livet er herlig!

Valget

Long time no siege, som det heter.

I dag var jeg i den beklemte situasjonen at jeg egentlig ikke hadde tid til å stemme ved kommunestyre- og fylkestingsvalget. Hvorfor jeg ikke har gjort det før, skyldes det samme som at jeg ikke er rakettforsker: ren og skjær latskap (jeg bryr meg egentlig ikke om raketter, så jeg hadde nok strengt tatt ikke blitt rakettforsker uansett om jeg hadde villet og orket eller hatt evnene til det i det hele tatt.)

Dagen begynte (som vanlig) med en god times slumring. Første forelesning var klokken 10:15, og jeg tenkte som alltid at jeg skulle stå opp et par timer tidligere for å lese litt ekstra. Kanskje jeg til og med kunne fått stemt før skolen begynte(!). Siden jeg ikke kjenner meg selv, forsto jeg ikke at det aldri noensinne vil kunne skje. Jeg kom meg (imponerende nok) opp rundt 09:30, etter at Marie nærmest la et nystekt brød oppå hodet mitt. Det tok litt tid før jeg fikk summet meg til å spise.

Da klokken rundet 09:50, tok jeg en titt i speilet og oppdaget et ukristelig bustete hår. Selvsagt endte jeg opp i dusjen. Å begrense tidsbruken i dusjen er en gave jeg (heldigvis?) ikke har fått . Jeg kom meg (imponerende nok) ut av dusjen etter et lite kvarter. Da var klokken 10:05 (du slapp å regne det ut selv), og forelesning nærmet seg skummelt fort. For de som ikke vet det, tar det drøye ti minutter fra dørstokken hjemme og til auditorium G1 ("Geologen").

Etter forelesningen, som for øvrig handlet om sprekker, riss (og sykelig mange andre begreper jeg for lengst har glemt), fant jeg og mine ekstremt kyndige kamerater et ledig grupperom i U1 (underetasjen i Realfagsbygget. Jeg har en bevisst strategi om å lære bort mest mulig om NTNU, sånn at flest mulig får kjempelyst til å begynne her). Vi gjorde en innlevering i Matte 4M, men jeg måtte gå før vi ble ferdige. Jeg har nemlig begynt i ny jobb! (dette kvalifiserer til nytt avsnitt)

Jeg og en annen kamerat har nemlig begynt i en jobb hvor vi skal underholde en gjeng gutter med ulike funksjonshemninger i et par timer hver mandag. Veldig utfordrende og gøyalt. Kan vel ikke si så mye om det siden jeg har (en dødskul) taushetsplikt.

Aaaaaaaaanyways, når vi var ferdige der, hadde klokken allerede rundet 17:30, og jeg og Marie hadde en avtale klokken 19:00. Selvfølgelig er det 3,1km fra jobben og hjem (jeg sjekka på gulesider.no), så det tok sin tid å gå. Fantastisk nok var det omtrent like langt å gå ned igjen sammen vei til der jeg og Marie hadde vår avtale. Klokken ble åtte, og jeg fikk en voldsom hamring i brøstet (slang for brystet). En halvtime senere klarte jeg ikke mer. Jeg måtte finne nærmeste valglokale.

Etter at uret (mobilen) viste 20:50, fant jeg døren til Hovedbiblioteket i Trondheim. Der inne var det en hel armé av gamle mennesker som ville forklare meg hvordan jeg kunne stemme. Jeg fikk omsider krøket meg inn i et usannsynlig lite avlukke. Først hadde jeg tenkt å stemme blankt. Hvor uansvarlig er det vel ikke å stemme på et parti man egentlig ikke har peiling på? Jeg har tenkt litt over det (mens jeg skriver, og jeg skriver 500 tegn i minuttet på full speed (har sjekka)), og jeg syns det er udemokratisk å stemme mer eller mindre tilfeldig på et parti.

Jeg har tenkt litt videre nå (mens jeg lagde et nytt avsnitt), og det er udemokratisk å ikke stemme i det hele tatt. Å stemme blankt er jo egentlig ikke godt for noe det heller, annet enn at valgdeltakelsesprosenten rykker opp en kvart mikropromille. Så det endte opp med at jeg stemte på et parti hvor jeg kjenner en av kandidatene. Hipp hipp hurra. Har du stemt? (spiller ingen rolle, for nå er det for sent)

Kjør debatt!

Draumen

God dag. Takk for sist.

Eg er svært redd for tida. Ikkje berre har eg med naud og neppe karra meg gjennom to eksamenar, eg har vore utsett for nokre grufulle draumar. Eg har aldri opplevd slikt nokon gong før. Det er så ille at eg ikkje har lyst til å leggje meg om kvelden. Eg har eigentleg ikkje lyst til å vite kvifor eg har desse draumane, men det har gått så langt at eg likevel treng å vite kva dei tyder.

(Ein fugl (meg sjølv) kvitrar meg i øyret at ein akutt kjensle av mangel på kunnskap rett i forkant av eksamen kan vere årsaka. Eg trur eg er einig.)

Så eg har kome til punktet utan nokon veg attende.* Eg tenkte å dele med dykk den verste draumen av dei alle. "Strykejernkvinna" har eg valt å kalle honom (draumen, red.anm.).

Vel, her er han (og eg tar atterhald om at nokre detaljar er utegløymd eller uriktige i samhøve med realiteten):

Det heile byrjar i ei finare stove. Eg vil seie det er i Statane, mest sannsynleg i California, om eg må gjette. Ein mann av stoltaste sort lager mat til sin vakre kone. (Noko er allereie her i utakt med slik det bør vere.) Han stend på kjøkkenet og struttar av sjølvtillit i sin sterke kropp. Ja, han er verkeleg sterk. Det kan ein sjå på musklane. Av ein eller annen grunn har han bar overkropp. Det skal vise seg å vere lagnadstungt... (slå opp ordet her)

Mannen er forresten mørk. Han har mørk og silkemjuk hud. Eg blei faktisk ein smule misunneleg på honom for utsjånaden hans då eg sov. Medan han stend og freser lauk, dukkar plutseleg ei smellvakker blondine opp. Ho gjeng rundt i satengklede og prøver å forføre den velfødde mannen. Han let seg ikkje affisere i særleg stor grad, for kona sit i sofaen og les avisa rett attmed kjøkkenet og følgjer med med eitt auge. De har ei open løysing, som det heiter, så det er ikkje ein veldig tung oppgåve å ha eitt auge på fjernsynet og eitt på mannen sin.

Men i draumen er det rett på sak. Den rykande heite blondina lèt seg ikkje knekke, men held fram flørtinga. Ho gnir handa varsamt over den nakne skuldra til mannen. Han snøftar høglytt av misnøye. Det viser seg at blondina er gjennomgåande vond. Ho svarer med å ta opp eit knøttlite, glødande strykejarn frå handveska si. Det er ikkje større enn det ytste leddet på tommelen. Ho tar eit skritt bakover så ho står omtrent ti centimeter frå honom. Så kaster ho strykejarnet av all sin kraft mot nakken hans. Det limer seg fast i huda. Berre stille ynking høyrast frå mannen (draumane mine er relativt lavmælte). Så trekk ho opp fleire strykejarn som ho viljug kastar nedover ryggen og armholen. Kona sit lamma av skrekk i sofaen. Blondina tømmer til slutt heile veska over den ein gong så stolte mannen. Han brølar tause brøl. Det lukter svidd kjøt (i den grad ein draum kan lukte noko). Den svarte, flotte mannen er redusert til noko ynkeleg. Han ligg og vrir seg i smerte. Pusten går saktere og saktere. Er han i ferd med å døy? Eller samlar han berre krefter til å ta rotta på blondina?

Eg veit ikkje, for eg vakna akkurat i den augneblinken. Veit nokon kva draumen min tyder? Det kostar meg mykje å brette ut livet mitt på denne måten. Eg håpar eg får noko att for det.

* the point of no return

Jeg vil ha to is

Neste gang jeg skal kjøpe is trenger jeg ikke å dvele ved frysboksen. Jeg ble nemlig fullstendig overbevist av en test jeg leste. Et representativt utvalg av befolkningen (barn mellom ti og tretten år) valgte den nye Smørbukk-isen som sin favoritt.

Smørbukk
Dommeren: "What say you?"
Barna: "God is, karamell og sjokolade"

Men som alle istester bør ha, hadde også denne en "bunn-i-bøtte-is". Ifølge testen kom det "mange ulyder da barna smakte på Isabella Lakris."

Isabella Lakris
Dommeren: "What say you?"
Et ærlig svar er det eneste rette i en istest. Selv om det kan bli vel utilslørt for noen.
Barna: "Den smaker bæsj. Skjønner ikke hvordan man kan lage is av lakris."

Siden barn som regel har god peiling, kommer jeg selvsagt til å kjøpe Isabella Lakris ved neste korsvei. Jeg har alltid hatt en grunnleggende nysgjerrighet for hvordan bæsj smaker, og jeg tror faktisk det ikke trenger å være så verst. Tvert imot kan det smake godt. Det er jo tross alt bæsj fra husdyr som slynges over åkrene om våren så avlingen skal få næring (og smak).

Du kan selv stemme over hvilken is du helst vil se (eventuelt smake) på 17.mai. Hvis "din is" ikke er på listen, kan du skrive en kommentar som forklarer hvorfor den burde være med.

Kilde: http://www.tv2underholdning.no/hjelperdeg/testbasen/test-av-is-til-17-mai-og-varme-sommerdager-3206373.html#top0

Livet med min kjære – revet vekk

Hadde aldri trodd jeg skulle skrive dette, men det er nå en gang slik at jeg tror det vil lønne seg å berette fra mitt hjerte.

Jeg har siden i forgårs følt meg som innsiden av en trykkoker. Trykket i en trykkoker er helt normalt idet vannet blir helt i, men etter hvert som temperaturen stiger øker trykket til det uutholdelige. Det har gått så lang tid nå at det er like før lokket spretter av av seg selv, og det blir ofte bare søl, så jeg prøver å løfte av lokket kontrollert.

Det var tiden på internatskole som satte i gang prosessen. Kjemien stemte liksom så bra allerede fra starten. Alt jeg gjorde sammen med henne var så riktig. Jeg følte bokstavelig talt at jeg trykte på de rette knappene. Hun var full av ydmykhet, og var med på det meste jeg foreslo. Alt var som i en drøm. Følelsen av å sveve på en rosa sky forsvant liksom aldri. Men etter hvert som tiden har gått har jeg innsett at hun har fått stadig større makt over meg. En så stor makt at jeg ikke kunne la det holde på lenger. Jeg har derfor besluttet å la mamma og pappa ta hånd om henne. De ga meg en sykkel og en tusenlapp for henne – jeg måtte jo få noe ut av dette...

Nordens Paris – alle idéers mor

Det hele hendte sommeren for to år siden. En venninne av meg, hadde overtalt meg til å bli med til Tromsø for å jobbe på et sommerhotell. Nå var det bare én dag igjen. Flyet gikk grytidlig neste morgen. Jeg pakket kofferten omhyggelig før jeg la meg. Den veide et par hundre gram for mye, men det fikk så være. Jeg tenkte at jeg nok ikke kom til å få sove. Til det var spenningen altfor stor. For meg var det som å flytte til andre siden av kloden.

Noen timer senere ljomet vekkerklokken. Hånden var lynraskt borte ved den. Akkurat som en løve venter i gresset på sitt byttedyr, ventet jeg på alarmen. Jeg hadde vært våken nesten hele tiden. Jeg kledde på meg og hastet inn i bilen. Mor kjørte den morgenen 1. Det var kanskje like så greit. Armer og ben sitret om kapp med hverandre. Vi ankom flyplassen en drøy halvtime etter vi startet. Jeg vinket mor adjø og gikk for å sjekke inn kofferten. Kaldsvetten sydet på hudoverflaten. Det var nesten så jeg lurte på om damen i skranken kunne høre brusingen. Men hun smilte bare til meg og sa det var greit med litt overvekt i dag. Jeg takket henne høflig, og kom meg gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg gikk ombord på flyet. Mer husker jeg ikke. Flyturen er som et stort tomrom. Som et sort hull i hukommelsen. 2

Jeg forsto raskt at jeg min frykt for å jobbe på sommerhotellet var ubegrunnet. For det første var det lite ved Tromsø som minnet om sommer. For det andre var det lite ved sommerhotellet som minnet om hotell. Avflasset maling på murveggene utvendig, overgrodde blomsterbed og overveldende mengder meterhøyt gress omkranset 3 hotellet. Etter en rundtur i byen forsto jeg at det er slik det skal være i Tromsø. Ustelte hager, dårlig vedlikeholdte hus og tromsøpalmer som vætet min bare hud med sitt giftige, etsende spytt.

Nei, sommerhotellet trengte sannelig en ansiktsløftning. Aldri før har jeg forært min estetiske sans den minste tanke. Nå skulle den få lov til å ta igjen alt det tapte. Jeg la store planer. Sjefen ga meg grønt lys for noen av dem. Først brukte jeg et par dager på å hugge ned alle tromsøpalmer jeg kom over. Det var en rusten, knekt ljå som fikk æren av mine sarte fingres nærvær. Den fikk virkelig kjørt seg, og det fikk strengt tatt jeg også. Dagen etter jeg var ferdig med palmemassakren, hadde naboen tydeligvis oppdaget at jeg hadde ryddet så fint. Han fant ut at han ville gjøre det samme. Han fant frem sin gedigne kantklipper, og gjorde jobben på en knapp time. Jeg ble en smule paff. Jeg tok meg selv i å bli «misunnelig på naboen».

Da jeg la frem mine planer om å så plen i en liten skråning nær hotellet, lo sjefen vennlig. Han sa jeg ikke måtte bli for ivrig. Det var tross alt «stuepike» jeg var hyret til å være. Jeg tok hans råd til etterretning, og begynte å fokusere på de innvendige oppgavene. Jeg ble etter hvert ganske flink til å re opp senger og stelle pent med gjestene. Likevel var det noen som aldri ble helt fornøyde...

Først kom en liten, men hissig, fransk dame til meg. Hun hadde reist langt, og la ikke skjul på at hun hadde en stor uvilje mot å snakke engelsk. Jeg fikk etter en lang diskusjon (det var snarere en monolog) på et noget ukjent språk, gitt henne et rom i underetasjen. Ikke lenge etter hørte jeg rumling og en merkverdig uling i veggen ved siden av resepsjonen. Så vidt jeg visste var det vareheisen som befant seg inni den veggen. Og jommen smatt ikke den lille, franske damen ut av vareheisen med et smertens drag over ansiktet og en ulyd ut av munnen som hadde gjort enhver flyalarm til skamme. Hun sprang bort til luken jeg tittet nysgjerrig ut av, før hun gav meg det glatte lag. Så begynte hun å hyle «Il fait froid! Il fait froid!». Jeg forsto ikke umiddelbart hva hun mente, men kunne gjette meg til hva hun siktet til ettersom hun var dyvåt, hadde en lett blåfarge i huden og var omslynget av et håndkle på størrelse med en utbrettet serviett. Jeg fulgte henne ned trappen til underetasjen og inn i dusjen. Hun var fortsatt frenetisk opptatt av å rope "Il fait froid!". Jeg viste henne hvordan justeringen av temperaturen på vannet i dusjen fungerte, og demonstrerte ved å si «chaud» (= varmt) og «froid» (= kaldt). Da roet hun seg. Jeg følte det var en like stor prestasjon som da Jesus stilnet stormen. Jeg hadde i tillegg gitt mening til Tromsøs kallenavn «Nordens Paris» med min eminente fransk.

Dagen etter kom den lille damen smilende bort til meg. Nå hadde jeg virkelig gjort noe bra, tenkte jeg. Sekunder senere kjeftet hun meg huden full 4. Denne gangen hadde hun iført seg en anelse mer dekkende bekledning, men var omtrent like hysterisk som kvelden før. Hun ville ha en rutetabell for lokalbussen i Kirkenes. Og var det noe jeg virkelig ikke hadde peiling på, måtte det være akkurat det. For dere som ikke vet det, er det rundt 750km mellom Tromsø og Kirkenes. Hun hadde liten interesse av min, i hennes øyne, utilslørte frekkhet. Hun nektet meg å bruke internett for å finne ut av problemet, og siden det var søndag, var turistinformasjonen stengt. Jeg fikk omsider vinket henne til side, og tok imot de andre gjestene som hadde tatt hele opptrinnet med stoisk ro. De syns vel i grunn det var ganske komisk.

Noen dager senere kom en gruppe funksjonshemmede gjester. De hadde besøkt hotellet flere ganger før. Hotellet hadde nemlig vært et hjem for vanskeligstilte barn i tiden etter krigen og noen tiår utover. Og denne gruppen brukte hotellet som et årlig møtepunkt for å snakke om sin ungdoms mareritt. Disse gjestene hadde altså blitt stuet vekk der som små, noe de ga klart uttrykk for. Spesielt en dame følte et stort eieforhold til hotellet, og utpekte meg tidlig som sin trell. Jeg måtte hente både det ene og det andre til henne, men hun ble aldri fornøyd.

En morgen hadde hun (endelig) fått en trang til å dusje seg. Jeg visste til enhver tid hva hun holdt på med. Hun var nemlig svært ivrig med å oppgi planene sine 5. Ikke før hun hadde forsvunnet opp til rommet sitt, kom også hun rumlende ned vareheisen. Hun skjelte meg ut etter noter. Jeg hadde visst glemt å sette inn stolen hun alltid har i dusjen når hun besøker hotellet.

I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan jeg skulle kunne vite at hun ønsket en stol i dusjen. Denne episoden har ridd meg som en mare, men jeg har likevel aldri gjort noe med det — før i dag.

I dag tok jeg sitteputen av en stol her hjemme, plasserte stolen i dusjen og satte meg på den. Så lot jeg vannet sildre over min vakre kropp. Sekunder ble til minutter. Minutter ble til timer. Det brydde meg ikke det spor at varmtvannstanken tømtes 6.

Nå har jeg fått svar. Endelig forstår jeg. Mine øyne har blitt åpne.

1 jeg sier egentlig aldri mor (og det var neppe hun som kjørte), men det ser bedre ut enn mamma.

2 fordi jeg sov

3 omkranset står ikke i internettordboka :(

4 måtte bare

5 spennende tvetydighet

6 det bryr meg egentlig ganske mye, men siden jeg tross alt ikke var i dusjen mer enn en liten halvtime, var varmtvannstanken langt fra tom.

Sagt om fis

- Sosialt sett er det annerledes når et barn gjør det enn når en voksen gjør det.
- Det representerer manglende selvkontroll, noe som ikke passer seg for en respektabel mann.
- Det blir ofte sett på som et viktig punkt i et forholds utvikling når paret kan praktisere denne kroppslige funksjonen i hverandres nærvær.
- Noen påstår at lyden som dannes skyldes at rumpeballene blafrer, men dette stemmer ikke.

Må si jeg liker å ha ferie.

Setningsanalyse og grammatikkleksjon

Jeg burde skulle kunne klare å lage* et innlegg, eller rettere sagt en setning, som de fleste uten spesielle interesser for setningsanalyse vil få store vanskeligheter med å, nettopp, analysere.

Jeg og min anonyme venn chattet nettopp, og kom i snakk om en særskilt setning jeg skrev til ham. Jeg ba ham analysere den for meg, hvilket viste seg å være en oppgave han ikke var verdig for. Jeg hadde håpet noen av dere ivrige lesere kunne hjulpet meg med dette (i denne setningen fins for øvrig verbformen konjunktiv 2.kondisjonalis (tror jeg))

Her (nå må dere holde dere fast) kommer setningen (samtlige, det vil si ett navn, er omgjort i respekt for den berørte parten): "du får kjefte 'Lasse' huden full"
Jeg forventer at noen klarer å analysere setningen. Finn subjekt, direkte og indirekte objekt (hvis det finnes slikt) etc.

Og så vil jeg gjerne si til dere som enkelte butikkjeder sier til kundene: "Er dere fornøyde, si det videre. Er dere misfornøyde, hold kjeft!"

* fem verb på rad, hvorav tre er modale hjelpeverb. Det er kanskje ikke lov til å bruke så mange etter hverandre, men jeg kjører en frekk og opprørsk stil i dag.

Livets skole er den beste

Dette er en lettelsens dag. Som overskriften mer enn antyder, har jeg endelig kommet fram til at livets skole er flere hakk bedre enn sivilingeniørutdanningen jeg holder på med.

Jeg valgte derfor, i samråd med Marie, mamma, pappa, en skokk ("flokk" er så utbrukt) med venner, samt to villedere (den egentlige funksjonen til veiledere), å slutte med to av dette semesterets fire emner.

Jeg skal begynne å studere mitt eget liv, siden det tross alt er den beste skole (i tillegg til å fortsette med to matteemner fram til eksamen).

Som en følge av at jeg hopper av mitt masterstudium i matematikk og fysikk, når dette lidelsens semester er over, må jeg mest sannsynlig finne på noe annet å gjøre (med mindre jeg blir uføretrygdet, noe som ikke er helt usannsynlig). Jeg vurderer nemlig sterkt å følge strømmen fra nå av. Jeg vil følge den allmenne oppfattelsen av hva som er gøy å studere.

Hva er ikke da mer naturlig enn å avholde en avstemning?

Ps. jeg vil prøve å påvirke "strømmen" til å mene det jeg syns høres gøyest ut. I det siste har jeg nemlig blitt meget inspirert til å bli voluntør (jf. K*etil (sensurerer navnet i tilfelle du ikke vil bli referert til)) e.l. i et spansktalende land. Norsk er bæsj, historie er bæsj, sosiologi er c*ap. Ja, dere forstår tegninga. Håper du, som en del av strømmen, vil prøve å lede strømmen i riktig retning.

Hvem vil jeg være?

I dette innlegget vil jeg fokusere (litt) på ulike varianter av den spenstige ordklassen 'interjeksjoner'. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vet om onomatopoetikon faller under interjeksjoner (og jeg gidder ikke å sjekke det ut). Men ikke nok med mine dristige språkleker! - jeg vil ta dere med på en rundreise i mine negative tanker. Det er selvsagt tilslørt av parenteser og dårlig humor, så he(he!)ld dykk fast!

Jeg lærte en gang at spørsmålet en skal stille seg selv ikke er "hva vil jeg bli?", men "hvem vil jeg være?". Jo mer jeg tenker over det, jo mer forvirret blir jeg. Lenge har jeg tenkt at jeg vil bli sivilingeniør. Det kan jo brukes til mangt og meget. Kanskje får jeg jobb i Statoil eller Hydr(!)o, og kanskje får jeg peng(hengheng!)er tilsvarende tjue tea(hi!)kspisebord (håhåhå! frekt i disse regnskogtider) i månedslønn. Det er så mange som sier det er spennende og utfordrende å være sivilingeniør. Og det tror gjerne.

Likevel er det noe som sier "Bjarne!" inni hodet mitt hver dag. (For dere som ikke kjenner meg så godt som jeg selv burde gjort, er "Bjarne" en interjeksjon jeg bruker når jeg er oppgitt og i villrede.) For når jeg går over til det andre spørsmålet "hvem vil jeg være?", omformulerer jeg litt på det (if I may*), så det blir "vil jeg være en sivilingeniørtype?". Mitt bilde av en sivilingeniør er en som jager etter karriere, arbeider mye, er en prosjektleder (jeg har som vane å hate både prosjekter og å være leder), tjener mye og forsker på utrolig mye rart.

Digresjon: Extreme Makeover (sånn at noen kuker til (dansk) huset ditt) ses i bakgrunnen. Det som skjer: Alle: "MOVE THAT BUS!" (fordi det står en stygg buss foran huset.) Mora i familien: skriker og hyler som om hun føder når hun ser huset. (Jeg har nylig sett et fødeprogram på nrk2, så jeg vet hva slags lyder som kommer ut av en kvinne når barnet spretter ut.)

Jeg tror årsaken til mitt frovri(nsk!)dde(?) bilde av sivilingeniører kommer av at jeg overhodet ikke har tro på at jeg kan bli en god sivilingeniør selv. Så da finner jeg jo selvsagt på unnskyldninger for å slutte. Jeg sliter også litt med å finne en mening med å utdanne meg til noe jeg ikke har den minste anelse om hva egentlig er. Linja jeg går på heter "Fysikk og matematikk", og er den desidert mest teoretiske av samtlige siv.ing.-linjer. Det er ytterst få som vet hva de har blitt selv ti år etter endt utdannelse. Jeg har gjort tidenes genistrek, ikke sant? Dette sidespranget som mest sannsynlig ikke vil bli fullført, koster meg jo en god bråte med penger, og ikke minst tid.

Så til poenget: Legg igjen en kommentar og si hva jeg skal bli (jeg mener 'hvem jeg skal være')! Det er også lov til å komme med flere negative tanker, men hvis du er optimistisk og livsglad kan du like gjerne skrive noe positivt. Du kan egentlig skrive nøyaktig det du vil. For du har ytringsfrihet! (minus dere som skriver 'blandt' og 'tilstede')

* skriver litt engelsk, så mine fremtidige internasjonale businesspartnere skal skjønne litt også.

Ps. jeg har eksamen i møkk.fys. (mekanisk fysikk) om halvannet døgn. Det er hovedemnet mitt, og jeg har ennå ikke begynt å øve. Ikke har jeg læreboka heller. Kjenner jeg meg selv rett, begynner jeg rundt klokka to i morgen. Det gir meg rundt ti timer, hvorav seks effektive øvingstimer (på en meget god dag). Jeg heier på meg selv!

Irritasjonsmoment i kvardagen

I dette innlegget skal jeg prøve å bruke den undervurderte verbsformen konjunktiv en gang i mellom. Jeg skal virkelig børste støv av den, og framheve den i sin egentlige pomp og prakt. Nå lurer nok alle på om dette er det eneste jeg har tenkt på siden forrige innlegg, og der har dere nok helt rett i deres 'lurerier', om det er lov å si. Det er nemlig det eneste som har beleiret tankene mine.

Som de mest kyndige av dere burde kunne se av overskriften, har jeg valgt 'irritasjonsmomenter i hverdagen' (fritt oversatt fra nynorsk) som tema. Nå har jeg allerede glemt hva som irriterer meg, men jeg kommer nok på noe når jeg skriver. Jeg kan jo lage en liste over hva som burde irritere meg, så kanskje jeg blir irritert snart.

Hah! Nå kom jeg på hva som irriterer meg! Dette:


Lagt til i senere tid:
Og den andre tingen som irriterer meg er at samtlige journalister i samtlige nettaviser skriver "til stede" feil. Neste gang dere ser "tilstede" i en artikkel, så la dem få høre det! Jeg har ved flere anledninger øst ut min vrede mot disse ignorante journalistene. Flere av dem har ydmykt takket for korreksjonen, mens andre har oversett det glatt. Fysjom! (Vårt Land er et hederlig unntak.)

Hva irriterer deg? Legg igjen en kommentar!

Den skuggefulle einsemda

I dette skjønnlitterære innlegget finnes det snev av parallellisme til det virkelig liv. Tolk. Og beklager mitt rustne mål. En stund siden sist.

Det var ein gong for lenge, lenge sidan - den sommaren då det snødde om sommaren. Det var på den tida kloakken enno ikkje hadde vorte lagt i røyr, men rann fritt i rennesteinen. Ein dag den sommaren sat ein liten gut med namn Gunnjan og såg på graset som grodde og på målinga som tørka på husveggen. Det tok si tid dette her, tenkte guten. Ikkje så rart, sidan det snødde og var det mest ofselege uvêr ein kunne tenkje seg.

Då målinga endeleg hadde tørka, hadde kvelden kome. Det er ikkje eingong sikkert at målinga hadde tørka, for det var så mørkt at det var umogleg å sjå. Og Gunnjan torde ikkje stikke hovudet bort til veggen. Han kunne jo ha vorte raud på nasen!

Då den stakkars guten hadde stabla beina sine innanfor dørstokken, satte han seg ned andsynes kakkelomnen. Han var heilt åleine den kvelden. Ikkje berre hadde syster hans drege på tokt til nabogarden, foreldra hans hadde òg funne nokre grannar dei åt og sov over hjå.

Gunnjan hadde inkje å gjere. Han kunne alltids mjølke kyrne eller spyle katten, men han fann ut at det kunne dei klare heilt fint sjølv. Gunnjan tok opp spikkekniven sin - den han hadde arva frå bestefar sin. Han tok eit stykke tre frå vedskjulet og satte seg framfor omnen att. Han byrja å spikke. Det tok ikkje lang tid før Gunnjan sat med ein bokhylle i nevane. No har eg verkeleg lagt gullegget, tenkte han med seg sjølv. Eg kan jo lage mykje forskjellig, og selje det på marknaden til dei som treng ting til garden sin.

Den dagen grunnla Gunnjan eit av verdas største selskap, SPIKKEA.

Mørkt i enden av tunnelen

Om natten er det som regel mørkt i enden (altså utenfor) av tunnelen. Enkelte steder i Norge står ikke solen opp om vinteren, og da er det (såfremt det er fungerende kunstig belysning i tunnelen) alltid (om vinteren) lysere inni tunnelen. På bakgrunn av dette, stille jeg meg uforstående til at "alle" higer etter å "se lys i enden av tunnelen". Riktig gamle mennesker er riktignok, i mine øyne, unnskyldt. Det fantes jo flust av tunneler uten belysning før i tiden. Nok om det.

Nå har jeg og min utkårede vært på bryllupsreise. Turen ble (selvfølgelig) lagt til Nordland og den berømte Helgelandskysten. Der skulle vi ha en idyllisk sykkelferie med medfølgende øyhopping. Først oppdaget vi at det ikke fantes sykkelvesker der vi hadde planlagt at det skulle finnes sykkelvesker. Ja ja, tenkte jeg. Jeg kan jo bare sykle med min store og deilige ryggsekk. Og slik gikk ferden videre.

Vi brydde oss selvsagt ikke med å ta med telt på denne turen. Værmeldingene var gode, og vi fant ut at å sove under åpen himmel måtte være toppen av koselighet. Problemet var bare at omkring åtte milliarder knott og mygg hadde tenkt nøyaktig den samme tanken. Marie fikk min passelig lange sovepose, mens jeg fikk hennes passelig korte sovepose.

En gang i mellom sjekket jeg forholdene utenfor soveposen. Dette gjorde jeg ved å stikke armen ut av soveposen, rett opp i luften med knekk i håndleddet. På den måte minnet armen min om et periskop. Det tenkte jeg måtte se litt tøft ut. Utfordringen ble at jeg ikke så tøff ut, men heller så meget velsmakende (og homo) ut (for knotten). Etter om lag ti sekunder hadde hånden min blitt antastet av samtlige insekt på jorden. Om hånden likte det, vet jeg ikke. Den ble i hvert fall rød og oppsvulmet... (håhåhå!)

Etter dette gjorde vi masse (som ikke egner seg på trykk). (Egentlig gjorde vi masse som egner seg på trykk, men jeg syns det er dritkjedelig å skrive blogg i dag, så jeg må begrense meg litt).

Uansett, ferden gikk videre til en fugleøy. Her fant jeg fort ut at jeg kunne gjøre mitt livs mest adrenalinframkallende stunt. Bare ta en titt på dette bildet!

Her har jeg tatt en råsjanse. Dette er altså i et naturreservat. Jeg har nettopp lest skiltet, og er fullt klar over hva det betyr. Feltet mellom de rød strekene er gangstien. Jeg føler meg dristig. Når noen spør meg senere i livet om jeg har gjort noe spennende i livet, kan jeg jo bare nikke høflig og ta fram albumet hvor dette bildet er. Legg merke til at jeg blåser opp magen for å virke enda litt mer mandig. Herlig følelse å stå der. Det bruste godt i mitt kriminelle blod.


Hvis dette var et sjokk for deg, har du flere godsaker i vente. Bare klikk her!

Nok en gang har jeg stor grunn til å være fornøyd med bloggen min. Legg gjerne igjen en kommentar. Smask og dask!

En lek - med livet som innsats

Det er ikke alltid like lett å få has på hva jeg vil fram til med mine reflekterte og tidvis infame innlegg. Denne gangen vil jeg det annerledes!

Først vil jeg benytte anledningen, som alltid, til å klage over min arbeidssituasjon. Jeg begynner med en oppsummering av mine oppgaver. Jeg har nå jobbet i fem uker.

Solskinnsoppgaver (bokstavelig talt, altså oppgaver når det er sol/opphold):

* Malt pumpestasjoner (små hus hvor kloakk blir pumpet vekk fra boligfelt o.l.)

* Malt jerncontainer

* Malt arbeidsbrakker

Regnværsoppgaver:

* Luket bort ugress i et rosekratt (vondt) som er flere hundre meter langt.

* Nappet løk (håhåhå!)

* Ryddet og feiet lageret til parkvesenet (som neppe blir ryddet ofte)

* Blitt med den kommunale rørleggeren for å rengjøre kloakkpumper. I den ene pumpestasjonen var nivået av den svært så godluktende gassen hydrogensulfid relativt usunt.

Fra Wikipedia: «Hydrogensulfid (H2S) er en fargeløs, giftig gass ved romtemperatur med en karakteristisk, stikkende lukt av råtne egg (...) Kun noen ppm H2S til stede i luften er dødelig.»

* All mulig annen møkk de pålegger meg å gjøre.

95% av tiden har jeg vært mutters alene. I går fikk jeg vite av en b*tch av en økonomiansvarlig at jeg kanskje blir trekt 50% skatt fordi jeg ikke leverte skattekortet tidlig nok(!) bullshit tvers igjennom.

Men siden jeg begynner klokken 7 om morgenen, har jeg litt fritid på ettermiddagen. Her er det jeg bedriver mesteparten av tiden med (legg merke til takten):

http://www.home.no/mongosau/lekmedlivet.mp4

Ps. fikk ikke tid til å legge inn bilder denne gangen :'(

Tilfeldigheter endret livet mitt

Godt døgn (kanskje litt juks å skrive 'døgn', men det er for å helgardere meg. Jeg kan jo ikke skrive 'God kveld' eller 'God dag' i tilfelle noen skulle lese dette på en annen tid av døgnet enn den aktuelle hilsenen antyder. Det hadde ført til vond smak i vedkommendes munn), folkens! Min arbeidsplass for sommeren har fått "smake kjeppen" i flere av mine siste innlegg. Denne gangen skal jeg ikke være fullt så krass. Nå har jeg nemlig fått hvilt ut etter en hard arbeidsuke, og ser på tilværelsen med nye øyne (men det varer sjelden lenge).

Jeg og min familie tilbragte helgen på grandonkel Arne sin hytte like utenfor Sandefjord. Som en aldri så liten bonus, kom Marie for å holde meg med selskap. Vi koste oss med spørrebok fra det glade femtitall, sjokolademousse, BMFS* og en (aldeles ikke) odørfri utedo. Som du skjønner, flatfylla rådde (neppe) på hytten denne helgen.

Fredagskvelden ble tidlig slukt opp av søvn. (Jeg er noe usikker på hvor glad min mor blir for at jeg utleverer hennes privatliv på denne måten.) Lørdagen ble adskillig mer begivenhetsrik. Hele familien (hvis du ser bort i fra min storesøster) reiste inn til sentrum for å svi av så mye penger som mulig. Jeg og Marie fant tidlig ut at vi ville bryte ut av denne onde trenden.

Som en følge av at vi gikk alene, rotet vi oss borti en blomsterauksjon. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at dette var stedet å håve inn billige blomster. Selvsagt løp jeg, hyklersk som jeg er, bort til nærmeste minibank for å loppe kontoen for det lille som måtte være igjen på den.

Da jeg vendte tilbake til auksjonen, ropte de ut en gigantisk orkidé. Den kostet jo så mye som en kan forvente av den slags. Budene startet på fattigslige femti kroner. Etter en inbitt kamp (auksjonarius tryglet om å få bud høyere enn hundre kroner. Jeg rakk forsiktig opp neven, og da ropte han 'solgt!'), fikk jeg endelig kloen i blomsten. Hundredeogfemogtyve kroner lettere ble lommeboken (den ble i realiteten tyngre, siden jeg fra før hadde en tohundrelapp som jeg betalte med, og fikk tilbake en femtilapp, to tiere og en femmer). Marie ble glad for orkidéen (i hvert fall på utsiden).

Så gikk turen videre fra gullsmed til gullsmed. Siden jeg for få dager siden ordnet brudgomsklær, tenkte jeg nå at tiden var inne for at jeg og Marie sammen skulle finne gifteringer. Det gikk relativt fort unna. Vi var bare innom fire forskjellige smeder før vi fant ringene vi begjærte innerst i hjertet. De kostet selvsagt "skjorta", men det bryr meg fint lite (for en gangs skyld).

Nå spoler jeg fram et døgn for å komme til poenget. For Marie måtte jo hjem en gang. Hun skulle med bussen litt over fem på ettermiddagen. Jeg kjørte henne gladelig til bussholdeplassen som var omtrent to mil unna. Men det var da det skjebnesvangre inntraff. Idet bussen hadde plukket henne opp og kjørt ut av syne, fant jeg ut at tiden var inne for å fylle opp kannen med bensin til båten. Jeg forsøkte deretter å fiske opp penger fra lommeboken. Det var da jeg fant ut at lommeboken var sporløst forsvunnet. Det vil si, jeg visste selvsagt at det var (Klepto)Marie som hadde fått den med seg i vesken sin. (Det var kanskje egentlig min feil, så jeg skylder ikke på henne.)

(Siste delen blir relativt avstumpet, siden min søster skal legge seg for å sove rett ved der jeg nå sitter. Ergo må jeg forte meg veldig på slutten.)

Hva skjer når jeg mister lommeboken? Da mister jeg samtidig bankkort, førerkort og ikke minst busskort. Og ikke ¤!#%/!% om jeg betaler bussbillett i morgen. Det betyr igjen at jeg blir nødt til å sykle til jobb i morgen. Fra å være en latsabb på buss, blir jeg en supersprek mosjonist på sykkel. Nå mangler bare sykkelshortsen og rumpetasken!

Snakkes!

Oppdatering: Hvis du trodde jeg kom til å sykle til jobb, tok du skammelig feil. (Pappa betalte bussen med sitt rabattkort)

Oppdatering 2: Tirsdag denne uken syklet jeg til og fra jobb. 12km hver vei. Aldri mer. Nå har jeg busskortet her hos meg igjen. Jippi!

* BMFS = det burde enhver med respekt for seg selv vite. (First Price-produktet 'Brus Med FruktSmak').

Ikke slikk på kald metallstolpe!

Det hele begynte med nok en sen kveld bak tastaturet. Klokken tikket over midnatt. Jeg må legge meg, sa jeg behersket men bestemt til meg selv. Det var bare seks små timer til vekkerklokken skulle ringe. Tannpussen ble forholdsvis kort.

Det var ikke noe problem å stå opp neste morgen. Kanskje fordi jeg ikke hadde rukket å sovne skikkelig ennå. Jeg skar noen brødskiver, puttet dem i en pose og la ved noen salamiskiver. Drikke måtte jeg også ha med, så jeg blandet meg noe Fun Light med jordbærsmak. Fun Light med jordbærsmak har forresten en farge som minner skummelt mye om rødsprit. Vel, så var det å småjogge til bussen. Tjueseks kroner for å sitte på en buss som tar minst dobbelt så lang tid som bil, og attpåtil går den ikke helt fram til arbeidsplassen. Hah!

Jeg kom meg nå iallfall fram, og møtte opp på jobben med et håp om å slippe å male enda en pumpestasjon. Eller, på en måte er det ganske greit å male. Jeg får tid til å tenke. Og hvis jeg vil slippe å tenke, setter jeg på hørselsvern med innebygd radio. Radioresepsjonen kan fort få meg til å se schizofren ut der jeg står ved et øde, rødt skur og maler og ler om hverandre.  

Det ble til at jeg måtte fortsette med malingen også denne dagen. Jeg kjørte litt hit og litt dit for å finne en passende pumpestasjon. Listen over stasjoner som burde vært malt var tydeligvis svært lite oppdatert. Dagen før hadde jeg kjørt over ti mil i løpet av arbeidsdagen. Mesteparten av kjøringen var fullstendig bortkastet, siden jeg bare fant strøkne stasjoner. Denne dagen var i stor grad lik. Jeg fant et par vindski og en dør å male, men lite ellers.

Etter lunsj fikk jeg være med den kommunale rørleggeren til en pumpestasjon hvor det var noe som ikke fungerte som det skulle. Gassalarmen hans ble utløst med en gang døren ble åpnet. Det luktet relativt vondt der inne. Det vil si, jeg fikk ikke lov til å gå inn med det samme. Hydrogensulfid er visstnok en giftig gass, og mengden gass der inne kunne drepe en (vesle)voksen blåhval, ifølge herr Rørlegger. Vi fikk til slutt ordnet pumpen og noen ventiler som hadde låst seg, og alt var bare fryd og gammen. Men det tok så lang tid at det ikke var mer tid igjen til å male. Det var da enda godt, tenkte jeg. Så måtte jeg prøve å komme meg hjemover.

Pappa hentet meg ved arbeidsplassen. Han kjørte meg til busstasjonen. Jeg følte meg ikke spesielt attraktiv i min knallgule kommunedrakt som var fullstendig tilsmusset av olje og maling. Penger til bussen måtte jeg også få tak i. Jeg gikk til minibanken for å sjekke saldoen. Kr 91,35. Ikke nok til å ta ut der.  Jeg manglet bare fem kroner til bussen. Narvesen ble min løsning. Trodde jeg. Kortet ble avvist. Jeg spurte til slutt om jeg kunne få bare fem kroner ekstra på den avisen jeg forsøkte å kjøpe. Kortet ble på nytt avvist. Ah, jeg trenger bare fem kroner til bussen, tenkte jeg i overkant høyt. Damen bak kassen rotet godt nedi lommene sine. Her har du en femmer! På huset, sa hun. Hun kan ikke ha hatt et spesielt godt selvbilde, for jeg klarte i hvert fall ikke helt å forestille meg at hun lignet på et hus.

Jeg gikk med glede inn på bussen. Tenk at det fins slike mennesker, med tankene rettet mot Narvesen-damen. Alle som jobber/har jobbet på Narvesen er fantastiske, tenkte jeg. Men bussturen skulle ikke gå helt som planlagt...

Det tok ikke mange minuttene før jeg merket at øyelokkene ble beundringsverdig tunge. Jeg prøvde alle de skitneste triks for å holde dem oppe. Spille Snake på mobilen, sitte på knyttneven med tommelen opp osv. De vanlige triksene. Jeg sovnet tvert. Da jeg våknet opp igjen, var det kun to andre igjen på bussen. De var i ferd med å gå av. Jeg spratt opp av setet og kastet meg ut av bussen. Noen hus og en stor skog var alt jeg kunne se rundt meg. 

Skog er bedre enn hus, gryntet jeg fornøyd til meg selv. Så gikk jeg inn i den dype skogen. Da jeg hadde gått vel en halvtime, fikk jeg plutselig øye på en oransje katt like foran meg. Dette var temmelig langt inni skogen. Jeg skvatt til, må jeg innrømme. Det gjorde også 'katten'. Det viste seg fort at katten hadde merkelig gener, for den hadde tjukk pels og lang hale med hvit ende. Og den kunne løpe. 

Innlegg slutt.