Oppstandelse

Nå var det jammen på tide med et nytt innlegg? I dag skal jeg berøre utelukkende ett tema, nemlig mat.

Jeg er glad i mat. Noen vil nok si at jeg har et snodig forhold til mat. Jeg har alltid vært en smule kresen. Jeg har aldri likt smør på brødskiva. Jeg har aldri likt ketsjup. Kaviar og makrell i tomat liker jeg heller ikke (kanskje ikke så rart). Eller kanskje jeg egentlig liker kaviar og makrell i tomat. Helt siden nesen min begynte å fungere, har den overbevist meg om at lukten av most fiskerogn og halvgammel hermetisk makrell er så avskyelig at selv det å drikke salmiakk med sugerør er mer fristende.

Jeg har ikke spist frokost regelmessig siden barneskolen. Jeg spiste sjelden frokost på ungdomsskolen. Nisten på ungdomsskolen inneholdt alltid fire brødskiver uten pålegg. Det tok fort et par minutter å fikse pålegg. Et par minutter jeg så definitivt ikke hadde råd til å sløse bort. Jeg tenkte også at brødet ikke ble nevneverdig bedre med pålegg. Det er jo fortsatt en godt bevart hemmelighet.

Nå, på folkehøyskolen, kan jeg telle på én finger antall ganger jeg har spist fire måltider på en og samme dag. Jeg har en følelse av at jeg om ti år har flere feilernæringssykdommer enn antall ulike påleggstyper jeg har spiste det siste halvåret.

I dag, en dag som jeg har tenkt mye over livets små problemer, har jeg kommet fram til at løsningen på mine gastronomiske problemer ligger i at jeg ikke gidder å stå opp til frokost. Null frokost = null lunsj. Og hvis middagen i tillegg smaker gjørme, må jeg vente på kveldsmaten. Innen den tid har magesekken som regel rukket å bli innskrumpet og sammenklappet, hvilket betyr at den har gitt opp det vanlige liv, gått i dvale og sluttet å sende "nå bør du spise"-signaler til hjernen.

I går kjørte jeg null frokost-strategien. En klok dag å gjøre det på, tenkte jeg. Det var jo tirsdag. Tirsdag er suppens dag. Da våkner alle opp til klokken ti over halv tolv for å slurpe i seg litt suppe. Forstå det den som kan. I går fant jeg, kresen som jeg er, ikke suppen spesielt tiltalende. I tillegg er det jo allment kjent at suppe bare fyller magen til bristepunktet, for så å i neste øyeblikk forsvinne i det store intet (kloakken). Det skal med andre ord mye til for at jeg i det hele tatt orker å prøve å spise suppe. Foreløpig oppsummering: Ingen frokost, ingen lunsj.

Jeg gledet meg faktisk til middagen i går. Helt til jeg kom på at tirsdag også er fiskens dag. Jeg har stort sett alltid spist fisken jeg har blitt servert på folkehøyskolen, i motsetning til min tidligere internatskole (et matmessig tilbakelagt stadium). Men i går var det herr Fiskebolle sin tur til å bli servert. Fiskeboller dekt med hvit saus som glinset i alle regnbuens farger - som motorolje i en vannpytt. Kresen som jeg er er jeg ikke videre glad i for store mengder saus. Spesielt ikke feit, hvit saus. Så jeg droppet like godt hele middagen. Fasit: Ingen frokost, ingen lunsj, ingen middag.

Så tenkte jeg: "I går kjøpte jeg og Benjamin inn tre og et halvt kilo løk og to kilo kylling. Vi gjorde det av en grunn. Vi skal lage etiopisk middag."

Å lage etiopisk middag er en manndomsprøve av uante dimensjoner. Først må løken finhakkes og brunes i en stekepanne. 3,5kg løk er faktisk en del løk. Jeg kom på den lyse idéen å hakke opp løk med alpinbriller på. Mens Benjamin og et par lurvete kompiser hakket opp løken, gjorde jeg den gyllenbrun i stekepannen. Da alt var ferdig brunet, begynte arbeidet. For å gjøre en sykelig kjip og lang historie kort: Jeg stekte og kokte og krydret og pleiet maten med mine ømme hender sammenhengende fra klokken fem på ettermiddagen til ti på kvelden i en løkdunst som forpestet hele internatet. Etter hvert som jeg smakte på maten, ble smaksløkene mer og mer bedøvet. Det gjorde at jeg tok oppi mer og mer av det hissige, etiopiske berbere-krydderet for at det skulle bli sterkt nok. Dette førte til at over halvparten av de heldig utvalgte middagsgjestene fikk akutt behov for å drikke bøttevis med vann og cola når maten endelig ble servert.

Men det viktigste av alt: maten smakte godt til tross for at den var litt sterk, og min dypt elskede, men akk så neglisjerte magesekk ble akkurat passe full!
Spesielt takk til Mario og Rebekka for at de ikke syntes det var for sterkt :D

(Jeg pleier egentlig å spise suppe på tirsdager)

Jeg vil avslutte med et meget kjent bibelvers, 1. kor 8,8: "Men mat fører oss ikke nærmere Gud. Vi oppnår ikke noe om vi spiser, og vi taper ikke noe om vi lar være."

Benjamins nye kjærlighet (ikke gjensidig)

I dag fant jeg og Benjamin ut at vi ville gå til "sjappa". Som dere antakelig har luktet allerede (i overført betyning), gikk ikke turen helt som den pleier. Vi begynte med å gå rundt plenen. Et uvanlig valg, tenker dere. Beregnende og klokt, tenkte vi. For det var mye is og snø på plenen. Det hadde gått helt greit for min del å gå der, for jeg brukte mine brilliante gummistøvler. Men Benjamin brukte sine nye lakksko (løgn), så han ville ikke ødelegge dem. (Åpent for at du kan si din mening om veivalg i avstemningen på høyre side.)

Da vi hadde gått rundt plenen, ventet bakken ned mot sjappa. Jeg hadde lettere for å se mitt eget speilbilde i isen enn jeg har for å se det på badet på rommet. Det sier muligens mest om speilet på badet. Uansett, Benjamin fant ut at han ville hjelpe meg å få fart på vei nedover. Han ga meg et mandig klask på ryggen. En bremsestrekning på omtrent femti meter var ikke nok. Heldigvis sto det et stort tre i veien, som jeg kunne omfavne. Apropos omfavne: I dag omfavnet jeg to meget heldige personer. De hadde bursdag. Gratulerer med dagen, Katrine og Jens Eirik! Og en takk til Jens Eirik for at du ofret din personlige hygiene for å "kose" med håret mitt.

Det skjedde egentlig ikke så veldig mye mer på turen til sjappa. Marit (Sjappedama - vi er på fornavn med henne) var som vanlig i slag. Jeg og Ben (kortversjon av Benjamin, så jeg skal slippe å skrive hele navnet hans hver gang) spleisa på en grandis. Jeg kjenner noen som sier at Grandiosa smaker gjørme. Men det syns ikke jeg.