Dagen hvor bittelitt av det som kunne gå galt gikk galt

Sannsynligheten for at jeg skriver et nytt innlegg så snart etter det forrige er forsvinnende lite. Det samme kan kanskje sies om enkelte av dagens hendelser.

Dagen begynte rovekkende (motsatt av urovekkende) bra. Første forelesningstime klokka 8.15. Alarmen var stilt inn på 7.30. Det gikk som det måtte. Jeg utsatte første time til 9.15. For å rettferdiggjøre denne stadig gjentakende hendelsen for meg selv, har jeg tenkt meg fram til at årsaken til at de alltid har dobbeltimer, er at de som er sene skal kunne rekke den andre timen.

Etter en time med svensk matte (foreleseren er helstøpt svensk), begynte en særdeles tafatt leting etter grupperom. Letingen tok nærmere halvannen time, og endte opp i Realfagsbiblioteket (hvor det ikke er lov til å snakke sammen, som jo var poenget med å finne grupperom). Uansett fikk vi gjort øving 1 i Matte 4M på nytt, uten å snakke (vi hvisket). Morsommere blir'e ikke!

Den påfølgende forelesningen i bygningsfysikk gikk såpass hardt ut over sjelen at jeg og "Günther" (kameraten min vil sikkert være anonym, så navnet hans er byttet ut for anledningen) holdt ut i unøyaktig fem minutter. Populærforedrag med temaet "er mirakler (type helbredelse) aktuelt i dag?" (eller noe sånt) virket hakket mer interessant. And off we went (engelsk). Det spennende var kanskje at foredraget ble til en noget opphetet diskusjon hvor en av tilhørerne hardnakket hevdet at "mirakler" skyldes tilfeldigheter. Han mente at det er en viss sannsynlighet for at usannsynlige hendelser inntreffer (han har sikkert hatt statistikk), og at dette var eneste holdbare forklaring.

En annen tilhører hadde et motargument hvor han påpekte at sannsynligheten for at en kar med et bein som hadde vært 10cm kortere enn det andre (et eksempel foredragsholderen hadde opplevd), plutselig ble like langt som det andre samtidig som noen ba om at nettopp dette skulle skje, var relativt liten.

Sjansen for at denne mannen plutselig fikk to like lang bein håper jeg er en ganske mye større enn sannsynligheten for at jeg prøver å smelle igjen døra til badet samtidig som jeg har fingrene i sprekken (der hengslene er) flere ganger enn én. !#&/"#(&!&#(!# så vondt det gjorde. Og for en lyd. Jeg har faktisk aldri grått av smerte i mitt liv. Det har heller ikke ørene mine. Jeg gråt ikke selv da jeg hoppa rundt på en stor, gul hoppeball i barnehagen og ble skubbet til av en liten jente som ville ha hoppeballen sånn at øyet delvis traff hjørnet på et spisebord så blodet rant i strie strømmer. Selv ikke da gråt jeg. Jeg syns egentlig det var mest kult, mener jeg å huske.

Heldigvis ble kvelden reddet av TIDENES høstkveld i Trondheim. Nydelig t-skjortevær, stevnemøte på Café Dublin med Marie (vi ble nyforelska) og en snartur innom Meny for å hamstre Smash! til kr 29,- overdøvet fullstendig de mest intense smertene en mann kan ha (ja, jeg har fått knallharde fotballer i godteposen opptil flere ganger).

Håper kvelder som denne gjentar seg innenfor rimelighetens frekvenser. Og på veien hjem ble jeg forresten "Ark-venn", og fikk Ingeniørspillet til halv pris.

Livet er herlig!

Valget

Long time no siege, som det heter.

I dag var jeg i den beklemte situasjonen at jeg egentlig ikke hadde tid til å stemme ved kommunestyre- og fylkestingsvalget. Hvorfor jeg ikke har gjort det før, skyldes det samme som at jeg ikke er rakettforsker: ren og skjær latskap (jeg bryr meg egentlig ikke om raketter, så jeg hadde nok strengt tatt ikke blitt rakettforsker uansett om jeg hadde villet og orket eller hatt evnene til det i det hele tatt.)

Dagen begynte (som vanlig) med en god times slumring. Første forelesning var klokken 10:15, og jeg tenkte som alltid at jeg skulle stå opp et par timer tidligere for å lese litt ekstra. Kanskje jeg til og med kunne fått stemt før skolen begynte(!). Siden jeg ikke kjenner meg selv, forsto jeg ikke at det aldri noensinne vil kunne skje. Jeg kom meg (imponerende nok) opp rundt 09:30, etter at Marie nærmest la et nystekt brød oppå hodet mitt. Det tok litt tid før jeg fikk summet meg til å spise.

Da klokken rundet 09:50, tok jeg en titt i speilet og oppdaget et ukristelig bustete hår. Selvsagt endte jeg opp i dusjen. Å begrense tidsbruken i dusjen er en gave jeg (heldigvis?) ikke har fått . Jeg kom meg (imponerende nok) ut av dusjen etter et lite kvarter. Da var klokken 10:05 (du slapp å regne det ut selv), og forelesning nærmet seg skummelt fort. For de som ikke vet det, tar det drøye ti minutter fra dørstokken hjemme og til auditorium G1 ("Geologen").

Etter forelesningen, som for øvrig handlet om sprekker, riss (og sykelig mange andre begreper jeg for lengst har glemt), fant jeg og mine ekstremt kyndige kamerater et ledig grupperom i U1 (underetasjen i Realfagsbygget. Jeg har en bevisst strategi om å lære bort mest mulig om NTNU, sånn at flest mulig får kjempelyst til å begynne her). Vi gjorde en innlevering i Matte 4M, men jeg måtte gå før vi ble ferdige. Jeg har nemlig begynt i ny jobb! (dette kvalifiserer til nytt avsnitt)

Jeg og en annen kamerat har nemlig begynt i en jobb hvor vi skal underholde en gjeng gutter med ulike funksjonshemninger i et par timer hver mandag. Veldig utfordrende og gøyalt. Kan vel ikke si så mye om det siden jeg har (en dødskul) taushetsplikt.

Aaaaaaaaanyways, når vi var ferdige der, hadde klokken allerede rundet 17:30, og jeg og Marie hadde en avtale klokken 19:00. Selvfølgelig er det 3,1km fra jobben og hjem (jeg sjekka på gulesider.no), så det tok sin tid å gå. Fantastisk nok var det omtrent like langt å gå ned igjen sammen vei til der jeg og Marie hadde vår avtale. Klokken ble åtte, og jeg fikk en voldsom hamring i brøstet (slang for brystet). En halvtime senere klarte jeg ikke mer. Jeg måtte finne nærmeste valglokale.

Etter at uret (mobilen) viste 20:50, fant jeg døren til Hovedbiblioteket i Trondheim. Der inne var det en hel armé av gamle mennesker som ville forklare meg hvordan jeg kunne stemme. Jeg fikk omsider krøket meg inn i et usannsynlig lite avlukke. Først hadde jeg tenkt å stemme blankt. Hvor uansvarlig er det vel ikke å stemme på et parti man egentlig ikke har peiling på? Jeg har tenkt litt over det (mens jeg skriver, og jeg skriver 500 tegn i minuttet på full speed (har sjekka)), og jeg syns det er udemokratisk å stemme mer eller mindre tilfeldig på et parti.

Jeg har tenkt litt videre nå (mens jeg lagde et nytt avsnitt), og det er udemokratisk å ikke stemme i det hele tatt. Å stemme blankt er jo egentlig ikke godt for noe det heller, annet enn at valgdeltakelsesprosenten rykker opp en kvart mikropromille. Så det endte opp med at jeg stemte på et parti hvor jeg kjenner en av kandidatene. Hipp hipp hurra. Har du stemt? (spiller ingen rolle, for nå er det for sent)

Kjør debatt!