En lille tanke

I dag kom jeg til at tænke, hvorledes vil vi have en Bakke? På følgende Måde ville I måske si, når en gammel Dræng er i at dø af Alderdom: "Nu går det lige i Modbakke for den gamle Dræng." Av andre høres: "Nu går det lige i Udforbakke for den gamle Dræng." Jeg ved ikke, om jeg vover at stemple hverken Mod- eller Udforbakke som bedre end den annen.

Det er tungt for en gammel Dræng, at vandre op en Modbakke. Men når Modbakken er vel besejret, vænter lige en "Pust i Bakken" og lyse Udsigter, ikke? Men når en har kommet til Bunns i en Udforbakke, vænter såvisst ingen kære Mo'r.

Hos mig foretrækkes å stå på bar Bakke. Så må den gamle Dræng hviile i Fred.

Nu har jeg nok en gang delet mitt indre Sjeleliiv med jer.

En vinternatt

Her om dagen fikk jeg et omsorgsfullt spørsmål fra et eller annet kvinnemenneske. Jeg husker ikke hvem(!) Hun spurte hvordan det gikk med meg, siden jeg hadde min kjæreste på andre siden av kloden i fem måneder. (Snikinformasjon til uvitende blogglesere, så jeg skal høste dyp medfølelse.) Jeg svarte jo som vanlig eplekjekt: "Det går greit, du, mister! Har vært ute en vinternatt før, jeg!"

Nå sitter jeg igjen med en mørk samvittighet av to (åpenbare) årsaker. For det første var det sjofelt å kalle en kvinne "mister". (Den eneste kvinnen som får tilnavnet "mister" av meg, er min vakre (ikke sarkastisk), kanadiske venninne, "mister beautiful", på Nordfjord.)

For det andre har jeg vel strengt tatt aldri vært ute en hel vinternatt før. Jeg har nok bevegd meg utenfor husets fire vegger en nyttårsaften nå og da. Men aldri så lenge at jeg syns jeg kan skryte av det i ettertid. Det er vel bare ett tvilstilfelle.

For vi hadde en såkalt alenenatt på folkehøgskolen en eller annen gang. Alle skulle klare seg ett døgn alene i skogen. Jeg stilte selvsagt opp i dongeribukse og t-skjorte. Heldigvis tok jeg med den fantastisk fine jakken min som er sånn passe varm. Jeg sier heldigvis, fordi kvikksølvet krøp godt under ti minusgrader den natta. For ordens skyld: Jeg hadde stillongs under buksa. Og t-skjorta hadde et tykt, isolerende lag gammel svette.

Nå sitter jeg altså igjen med to samvittighetskvaler. Det er her jeg trenger DIN hjelp. (Språklig virkemiddel).
1. Hvis du (Hah!) vet hvilken kvinne som hadde sånn en fenomenal omsorg for meg, ber jeg deg på mine tær (?) om å si fra hvem hun er.
2. Har jeg, Thorbjørn, vært ute en vinternatt før?

Ps. Jeg er fortsatt klar over at et utall parenteser og digresjoner skaper god flyt.

Å, for ein strålande morgon!

Hei! I dag stod eg ikkje opp. Ein fugl kviskra meg i øyret i dag tidleg. Han sa: "Det er enøk å liggja under dyna så lenge som råd!" Så no ligg eg her. Eg har ligge her i snart tjue timar. Mor har henta mat. Syster mi har gjeve meg godteri. Far kom med støvsugaren, så eg kan sleppa ut gult vatn utan at det vert søl.

Det er ingenting å frykta her eg ligg. Det kan jo ikkje skje så skrekkeleg mykje. Eller jau, det er ein ting eg ottast. Eg har høyrd rykte om at ein kan utvikla såkalla innehud som ein får av å vera inne (gjerne sengeliggjande), som i ytste konsekvens medfører liggjesår. Difor har eg teke på meg mi nye eignelott - Morgonkåpe i ein storleik Kristen Gislefoss ville drukna i (neppe). Ho gjev meg eit mjukt underlag, samstundes som ho pustar (det innbiller eg meg iallfall). Takk til meg sjølv for ei fin og gjennomtenkt julegåve!

Eg har forresten nett sett fotballkamp på veven. Det var jammen spennande! Og eg som hadde slutta å bite det som er ytst på fingrane! Fotball er ikkje helsebringande for meg. For ordens skuld: Mitt lag vann kampen. Meg --> :D

No må eg byta støvsugarpose (og målform).

Nå er det jul igjen

Davs! (Dansk kortform av "god dag".) Nå skal jeg øyeblikkelig i kirka. Men først må jeg lette på trykket. Det har blitt så mye fokus på julestemning at det er umulig å holde på den. Juleroen mangler, mamma er stresset, pappa ikke fullt så stresset, julesangene høres ikke så julete ut lenger, min søster hører på el-gitar-musikk med fuzz (som jeg jo elsker), det lukter mer av kokt oksetunge og most julerull enn av ribbesvor i huset, julegrøten hadde ikke mandel (kanskje like greit, så slipper den som får den vonde marsipangrisen å vrenge ansiktet i sorg mens de andre peker og ler), men ikke minst mangler det snø. Nå skal jeg ta på meg dress. Håper på at det er noe gammelt flass på den, så kanskje julestemningen kommer tilbake.

NB! For at du skal skjønne meningen med den siste setningen, må du være litt kreativ. (Hint: flass blir ofte kalt snø - en metafor)

Bæsj, jeg glemte å skrive på nynorsk. Men jeg hadde med litt dansk, så det får gå. Neste gang blir det nynorsk. Ahhhh... Gleder meg allerede.

Et utsvevende liv

Mitt hjerte koker over. Jeg har mye "på" hjertet. (Jeg opprettet og var æresmedlem i russegruppen PFU, "Preposisjonsforvirret ungdom".) Men nok om det. Jeg må lette på trykket. Derfor skriver jeg blogg.

I dag ble jeg vekket grytidlig. Pappa var hissig på å komme inn til byen for å få kjøpt meg ny dressbukse. Dette må gjøres før all verdens iltre, gamle damer får stablet seg inn i Poloene sine, ifølge han. Min far er, om mulig, enda mer mannsjåvinist enn meg når det kommer til bilkjøring (jf. innlegg om tarmgass). Uansett, den forrige dressbuksen er som nevnt i et tidligere innlegg, sporløst forsvunnet. Og jeg hater å kjøpe ting jeg (føler jeg) ikke trenger, hvilket betyr at jeg generelt hater å kjøpe ting. (Godteri går greit.)

Dermed bar det inn til byen (Tønsberg). Jeg unnlot (ja, faktisk!) å kollidere i de gamle damene (fristende å gi dem et lite puff bak) -- som selvsagt var ute å kjøre (i dobbel forstand) allerede. Parkering gikk også bulkefritt. Etter å ha snublet meg bort til ondskapens hi (handlesenteret), og fikk sett på en dressbukse gjennom et vindu, kom jeg på at jeg trenger flere vaksiner før jeg presser loffen inn i flyet til Brasil. Hvem hadde trodd at et sprøytekontor skulle bli dagens reddende engel?

Så gikk jeg, lett til sinns, mot Reisevaksinasjonskontoret. Et ord som for øvrig i dag klang usedvanlig godt. Jeg hadde egentlig ikke kunnet håpe å få time så fort som jeg gjorde. Ja, jeg fikk så vidt stukket nesen innenfor før jeg ble dratt inn på et kontor av en smågal dame. Jeg kom med gode forslag på hvilke vaksiner jeg trengte, for å komme på samme bølgelengde som henne. Det bar umiddelbart frukter. Hun syntes nemlig jeg så ut som en som trengte hepatitt B-vaksine. For noe sprøyt (hehe)! Hun forklarte at den vaksinen får stort sett alle som lever utsvevende liv. Jeg smilte inni meg. Men så trakk hun monoklen ned på nesen, så over kanten, og sa: "Eller er du kanskje litt mer rolig, du?". Skulle jeg svare nei, og fortsatt holde meg på hennes nivå, eller ville det være best å bite i det sure eplet? Jeg falt på det siste. Hun sa ikke et ord mer. Hun hadde gjennomskuet meg. Hun var lei løgnene mine. Hun begynte å fikle med noen papirer. Det tok kanskje et par minutter. Så sa hun rolig: "Ingen hepatitt B-vaksine på deg i dag, nei." Jeg ble betuttet, men tok det med fatning. Jeg sparte i hvert fall noen skarve kroner på å være ærlig.

Men det jeg måtte ta vaksine mot, var kolera, hepatitt A og gulfeber. Da hun gjorde klar det jeg trodde var gulfebervaksinen, sa hun: "Slapper du av i armen nå, så gir jeg deg gulfeber!" Jeg hadde jo søren ikke lyst på gulfeber, så jeg stramte til alt jeg maktet og håpet på det beste (løgn). Prislapp: kr 1100,-

Nå kan jeg dra til Brasil med god samvittighet. Neste blogginnlegg blir forresten høyst sannsynlig skrevet på en målform Ivar Aasen hadde vært stolt av/over (jf PFU). Gled deg!

Ps. Fisken er ikke god. (Tolk!)
Og ja, jeg vet at parenteser skaper god flyt.

Problemer med tarmgass

I dag har jeg gjort noe jeg har lengtet voldsomt etter å gjøre. På Nordfjord har det faktisk ikke vært mulig. Heller ikke på Kvitsund. Men nå er jeg hjemme hos min elskede familie. Jeg gjorde det helt på impuls. Jeg er kanskje litt crazy. Men det måtte gjøres. Jeg slengte loffen (norrønt for 'legemet') i badekaret og fylte det til randen med vann som ble kaldere da jeg latet vannet i det. Det var virkelig hett oppi der. Til forskjell fra dusjing, er det mer enøk jo lenger man ligger der (rom for diskusjon). Det var i hvert fall tanken. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet da jeg steg opp fra bikkja (nordfinsk for 'badekaret'). Men det holdt med halvannen time.

Min store søster (bevisst orddeling) måtte også hentes hos sin trofaste arbeidsgiver, Kiwi, akkurat da jeg hadde kledd på meg. Jeg lar meg sjelden be to ganger når jeg blir spurt om å kjøre. Så forresten et engelsk, vitenskapelig korrekt tv-program som beviste at menn faktisk er bedre og mer effektive sjåfører enn kvinner. Sjelen fikk endelig ro fra alle opprørende innsigelser fra det svake kjønn som har sådd tvil i mitt sinn om at de faktisk står tilbake for sine mannlige rivaler. Tidenes beste tv-program. (Jeg liker forresten å være hobbymannssjåvinist. Men det er bare for å provosere. For jeg vet at dere blir så sykt provosert.)

NB! Alt jeg sier er åpent for tolkning. Bare spør hvis dere lurer på om jeg er ironisk. Jeg lurer litt selv egentlig. Og bare si fra hvis jeg skal slutte å blogge. Det er kanskje egentlig ikke gøy for verken meg eller dere?

Herr Pastor

God dag! Nå følte jeg virkelig for å smiske litt med skiene mine. Hvem hadde vel trodd at jeg skulle svi av nærmere fire og et halvt laken på ski? Selv om dette er en stund siden, må jeg bare si at jeg er godt fornøyd med kjøpet. De veier lite, og de er solide nok. Stålkantene er ålreite, og de er nesten ripefrie under. Blablabla. Men det er en aldri så liten (stor) detalj på skiene som gjør at jeg blir hjulpet opp bakkene og kan slippe meg løs de bratteste heng uten å frykte døden. :D Nyt synet.

For de som ikke skjønte det: Det er bilde av en negerpastor på skiene. Han virker ålreit!

Baksiden av medaljen

De siste dagene har jeg gjort to ting.
1. Stått på mine fantastiske rando-ski i puddersnø (mens jeg overlot kontrollen over livet til den høyeste makt...).
2. Spilt masse julesanger på piano.

To av tingene som får meg i julestemning er snø og julemusikk. Tar du bort snøen, mister jeg brått julefølelsen. Tar du bort julemusikken (evt. bytter den med noe søppelmusikk), skjer det samme. Jeg pleier egentlig ikke å høre så mye på musikk utenom jula. Musikk kan bryte mine filosofiske tankerekker, og få meg til å glemme å tenke. Og det forstår alle at ikke er bra.

I dag hadde vi en julefest på folkehøgskolen. Vi ble delt inn parvis ved middagsbordet. Det var forsåvidt hyggelig. Med den heldige utplukkede snakket jeg om løst og FAST. Vi spiste pinnekjøtt og gufne pølser. Jeg glemte i grunn verden rundt meg for en stakket stund. Pølsene var fantastiske(!). Så bar det over til kaffe og underholdning i gymsalen. Det var selvsagt ustyrtelig morsomt. Like morsomt (nesten) var det å tusle rundt juletreet i Ljosborgstova (festsalen). Jeg fikk til og med den ære å spille piano til sanger som "Jeg gikk meg over sjø og land" og "På låven sitter nissen".

Men etter at juletreet var grundig lei av gaulinga fra alle som gikk rundt det, ble gulvet brått forvandlet til et dansegulv. På med dancebandmusikken. Hurra! Ja, mm. For det første er musikken til å bli rørt av. For det andre kan jeg ikke danse swing. For det tredje så stakk jeg langt vekk med en gang musikken ble slått på. Og for det fjerde: Jeg satte meg et sted hvor musikkens harmoniske toner ikke kunne distrahere ambolten og ikke minst stigbøylen. Men så begynte selvsagt tankene å strømme gjennom hodet.

Mine tanker har ikke vært særlig mangfoldige de siste to månedene. Jeg kan dele de ulike tanketemaenes andel i prosent:
1%: Den forsvunne dressbukse (og skjorte)
2%: Familien
10%: Folk her på skolen
17%: Mat, skikjøring og kjeks
200%: Min elskede

Ps. Dette innlegget er lagd kjipt med vilje, for da lurer jeg dere til å tro at jeg åpner meg opp for dere.

Du finner det hos Nille

I dag gjorde jeg et kupp. Det kom som en åpenbaring over meg. Jeg var i Sandane sentrum. Først gikk jeg innom G-sport. Ingenting av interesse. Turen kunne ikke være forgjeves, tenkte jeg. Så jeg skrudde på antennene i hodet mitt. Jeg har som kjent meget gode både sosiale og intuitive antenner. Denne gangen var det den mannlige intuisjonen som slo til. Den sa: "Gå til Nille. Gå til Nille. Der er det noe du vil ha." Så jeg tenkte: "Det er til Nille jeg skal. Jeg kan ikke lure skjebnen."

Da jeg og min kamerat, Benjamin, gikk inn på Nille, spurte Benjamin to vakre piker (en sliten kassadame og en stakkars, halvgammel kone) om de visste hvordan en misteltein så ut. "EIN MISTELTEIN?" hylte de i kor. "Ja, en sånn man henger opp over døra og lurer jenter til å stå under. For da blir jeg nødt til å kysse dem," sa Benjamin. "KOM DEG VEKK, DITT UHYRE!" skreik den gamle kona. Jeg sto i andre enden av butikken. Det var der jeg hørte hjemme. Rett foran meg lyste hyllene opp øynene mine. Det var nesten blendende. Så fikk jeg øye på det. Jeg ble svimmel. -70% på alt halloweengodteri... Takk til Nille for god inspirasjon til blogg!
(Sannheten er modifisert en anelse mtp den gamle konas utsagn.)

Blomsterlukt på rommet

God dag? For min del en meget god dag. I dag fant jeg nemlig ut hvor blomsterlukten på rommet kom fra. Som kjent fra 3KJ har vi to friske godlukter av noen aminer som vi kaller kadaverin og putresin. Som det står i den kjære lærebok, lukter disse stoffene henholdsvis "død" og "råtten fisk". Kilden var selvsagt en halvfull boks makrell i tomat. Takk til min romkamerat.