Er Oslo en levende organisme?

Kok og spis-kulturen har gått for langt!

Hei! (folkelig hilsen)
Nå er det på tide med et nytt innlegg (ikke rom for diskusjon). Det er jo faktisk over en uke siden sist.

Så, sperr opp øynene, imbesile internettloffere! I dag skal jeg kunngjøre noe av stor viktighet. Noe av så stor viktighet at dere må lenke dere fast i stolen med håndjern og kjettinger for å ikke falle ned på gulvet og knekke armer og bein. 1

Apropos bein, mitt kne er nesten helbredet etter de oppkjørte dalsiders ubarmhjertighet . Dessverre, vil noen (alle) tenke, kan jeg ikke si det samme om min hjerne. Den er (og har alltid vært) defekt og uhelbredelig.

I går så jeg på tv-programmet "Norske talenter". Det var flere som imponerte meg med sine sære kunster. Blant annet var det en samejente med navnet Mâret som boret seg inn i mitt sinn og gjorde samvittigheten mørk med sin lystige joik. Jeg følte et stikk av skyldfølelse for å ha undertrykt samene så lenge (gitt at jeg har levd et tidligere liv som sameundertrykker). Men skammen ga seg fort da jeg senere i programmet fikk se en mann, la oss i diskresjonens navn kalle ham "Palle", som virkelig hadde noe på hjertet. Jeg vil driste meg til å si at denne folkelige karen var et geni. Et geni av hittil uante mål.

Han begynte med å si at mennesket tenker for mye. At det er unaturlig for et menneske å tenke hele tiden. Det skaper ubalanse i hjernen, mente han. Roen vi har blitt utstyrt med fra naturens side, blir forstyrret av tanker.

Men så kom det som slo meg i bakken (sofaen). "Palle" sa at et menneske i snitt lar 120 000 tanker fare gjennom hodet i løpet av én dag. Det er jo temmelig mange tanker. "Palle" må jo ha en hjerne Einstein ville vært stolt av! Å klare å telle 120 000 tanker er intet mindre enn fenomenalt!

Når jeg teller brøytestikker langs veien (tvangstanke som dukker opp fra tid til annen), kommer jeg sjelden lenger enn 31. Det er vel helst fordi det tar så lang tid å si "trettien, trettito, trettitre" (blir noe lignende "tsjetsje" (selv om jeg teller inni meg) når bilen kjører veldig fort, og det gjør meg ukonsentrert). Attpåtil må jo "vår mann", "Palle", ha sortert tankene med bravur! Han har i snitt hatt tre fjerdedels sekund per tanke. "Er dette en egen tanke, eller er det bare enda en tanke som tenker på at jeg burde tenke en ny tanke for å få så stort som mulig tanketall?" Slik ser jeg for meg at jeg ville prøvd å telle tanker. En halvtimes filosofi over hver tanke. Nei, "Palle" er nok noe unikt. Han har en gave få, om noen, forunt.

Jeg tror jeg er forelsket... 2

Der avsluttes innlegget for i dag. Det har atter en gang vært en stor glede å formidle dypere tanker.

Ps. håper du fikk lenket deg fast i tide!

1 Jeg fraskriver meg alt ansvar for fatale ulykker som følge av dette innleggets tøffe budskap
2 I Marie

Taubanens dager er talte

På høy tid med et nytt innlegg? Jeg begynner med å beklage. Det skal heller ikke i dag snakkes om hårstrikk. I dag skal jeg berøre et ytterst pinlig tema, nemlig nynorsk grammatikk. Og da nærmere bestemt intetkjønnsbøyning av substantiv. (På nynorsk heter det 'kne' både i entall og flertall - forstå det den som vil. Det er forresten i stor grad viljen det kommer an på. Vil du forstå nynorsk, forstår du nynorsk. Ingen forstår nynorsk, men du vil tro du forstår nynorsk hvis du har viljen til det.)

Som alle vet, har jeg aldri noe å skrive om. Her kan jeg få ut alt jeg ikke har på hjertet. Prøv å si denne setningen høyt (gjerne med en tydelig nordfjorddialekt): "I FJOR VAR EG PÅ FEMTEN MØTE HER I VEREIDE!"

De glupeste av dere har nok allerede plukket ut ordet jeg tenker på. Ivar Aasen må ha vært bakfull da han fant på denne biten av grammatikken.

Eit møte - møtet - møte - møta

Eit møte, to møte, tre møte, fire møte...

Ingen som stusser over den manglende* r-en?
"Au, eg har to vonde kne!"

Det var dette jeg hadde (op)på hjertet i dag. Takk!

* Hva heter denne verbformen? Førstemann får et dask på loffen.

Ungkarsfakter: Takk og farvel!

Nå er tiden inne for (enda) et godt innlegg.

For første gang siden krigen, har kombinasjonen kne i gjørme, rose i hånd og klisjéspørsmål blitt utført av meg. En temmelig merkelig følelse, må sies. Jeg pleier sjelden å begi meg ut på noe så drastisk. Når jeg dessuten misliker å spørre om noe jeg allerede vet svaret på (dristig påstand?), var dette opptrinnet lite likt "meg". Jeg antar dette var unntaket som bekrefter min inkonsekvens/inkontinens.

Siden avstemningstingen ikke virket i dag, og jeg er rimelig slapp i fisken, avsluttes dette kvalitetsinnlegget her.