Godt døgn (kanskje litt juks å skrive 'døgn', men det er for å helgardere meg. Jeg kan jo ikke skrive 'God kveld' eller 'God dag' i tilfelle noen skulle lese dette på en annen tid av døgnet enn den aktuelle hilsenen antyder. Det hadde ført til vond smak i vedkommendes munn), folkens! Min arbeidsplass for sommeren har fått "smake kjeppen" i flere av mine siste innlegg. Denne gangen skal jeg ikke være fullt så krass. Nå har jeg nemlig fått hvilt ut etter en hard arbeidsuke, og ser på tilværelsen med nye øyne (men det varer sjelden lenge).
Jeg og min familie tilbragte helgen på grandonkel Arne sin hytte like utenfor Sandefjord. Som en aldri så liten bonus, kom Marie for å holde meg med selskap. Vi koste oss med spørrebok fra det glade femtitall, sjokolademousse, BMFS* og en (aldeles ikke) odørfri utedo. Som du skjønner, flatfylla rådde (neppe) på hytten denne helgen.
Fredagskvelden ble tidlig slukt opp av søvn. (Jeg er noe usikker på hvor glad min mor blir for at jeg utleverer hennes privatliv på denne måten.) Lørdagen ble adskillig mer begivenhetsrik. Hele familien (hvis du ser bort i fra min storesøster) reiste inn til sentrum for å svi av så mye penger som mulig. Jeg og Marie fant tidlig ut at vi ville bryte ut av denne onde trenden.
Som en følge av at vi gikk alene, rotet vi oss borti en blomsterauksjon. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at dette var stedet å håve inn billige blomster. Selvsagt løp jeg, hyklersk som jeg er, bort til nærmeste minibank for å loppe kontoen for det lille som måtte være igjen på den.
Da jeg vendte tilbake til auksjonen, ropte de ut en gigantisk orkidé. Den kostet jo så mye som en kan forvente av den slags. Budene startet på fattigslige femti kroner. Etter en inbitt kamp (auksjonarius tryglet om å få bud høyere enn hundre kroner. Jeg rakk forsiktig opp neven, og da ropte han 'solgt!'), fikk jeg endelig kloen i blomsten. Hundredeogfemogtyve kroner lettere ble lommeboken (den ble i realiteten tyngre, siden jeg fra før hadde en tohundrelapp som jeg betalte med, og fikk tilbake en femtilapp, to tiere og en femmer). Marie ble glad for orkidéen (i hvert fall på utsiden).
Så gikk turen videre fra gullsmed til gullsmed. Siden jeg for få dager siden ordnet brudgomsklær, tenkte jeg nå at tiden var inne for at jeg og Marie sammen skulle finne gifteringer. Det gikk relativt fort unna. Vi var bare innom fire forskjellige smeder før vi fant ringene vi begjærte innerst i hjertet. De kostet selvsagt "skjorta", men det bryr meg fint lite (for en gangs skyld).
Nå spoler jeg fram et døgn for å komme til poenget. For Marie måtte jo hjem en gang. Hun skulle med bussen litt over fem på ettermiddagen. Jeg kjørte henne gladelig til bussholdeplassen som var omtrent to mil unna. Men det var da det skjebnesvangre inntraff. Idet bussen hadde plukket henne opp og kjørt ut av syne, fant jeg ut at tiden var inne for å fylle opp kannen med bensin til båten. Jeg forsøkte deretter å fiske opp penger fra lommeboken. Det var da jeg fant ut at lommeboken var sporløst forsvunnet. Det vil si, jeg visste selvsagt at det var (Klepto)Marie som hadde fått den med seg i vesken sin. (Det var kanskje egentlig min feil, så jeg skylder ikke på henne.)
(Siste delen blir relativt avstumpet, siden min søster skal legge seg for å sove rett ved der jeg nå sitter. Ergo må jeg forte meg veldig på slutten.)
Hva skjer når jeg mister lommeboken? Da mister jeg samtidig bankkort, førerkort og ikke minst busskort. Og ikke ¤!#%/!% om jeg betaler bussbillett i morgen. Det betyr igjen at jeg blir nødt til å sykle til jobb i morgen. Fra å være en latsabb på buss, blir jeg en supersprek mosjonist på sykkel. Nå mangler bare sykkelshortsen og rumpetasken!
Snakkes!
Oppdatering: Hvis du trodde jeg kom til å sykle til jobb, tok du skammelig feil. (Pappa betalte bussen med sitt rabattkort)
Oppdatering 2: Tirsdag denne uken syklet jeg til og fra jobb. 12km hver vei. Aldri mer. Nå har jeg busskortet her hos meg igjen. Jippi!
* BMFS = det burde enhver med respekt for seg selv vite. (First Price-produktet 'Brus Med FruktSmak').
