Mørkt i enden av tunnelen

Om natten er det som regel mørkt i enden (altså utenfor) av tunnelen. Enkelte steder i Norge står ikke solen opp om vinteren, og da er det (såfremt det er fungerende kunstig belysning i tunnelen) alltid (om vinteren) lysere inni tunnelen. På bakgrunn av dette, stille jeg meg uforstående til at "alle" higer etter å "se lys i enden av tunnelen". Riktig gamle mennesker er riktignok, i mine øyne, unnskyldt. Det fantes jo flust av tunneler uten belysning før i tiden. Nok om det.

Nå har jeg og min utkårede vært på bryllupsreise. Turen ble (selvfølgelig) lagt til Nordland og den berømte Helgelandskysten. Der skulle vi ha en idyllisk sykkelferie med medfølgende øyhopping. Først oppdaget vi at det ikke fantes sykkelvesker der vi hadde planlagt at det skulle finnes sykkelvesker. Ja ja, tenkte jeg. Jeg kan jo bare sykle med min store og deilige ryggsekk. Og slik gikk ferden videre.

Vi brydde oss selvsagt ikke med å ta med telt på denne turen. Værmeldingene var gode, og vi fant ut at å sove under åpen himmel måtte være toppen av koselighet. Problemet var bare at omkring åtte milliarder knott og mygg hadde tenkt nøyaktig den samme tanken. Marie fikk min passelig lange sovepose, mens jeg fikk hennes passelig korte sovepose.

En gang i mellom sjekket jeg forholdene utenfor soveposen. Dette gjorde jeg ved å stikke armen ut av soveposen, rett opp i luften med knekk i håndleddet. På den måte minnet armen min om et periskop. Det tenkte jeg måtte se litt tøft ut. Utfordringen ble at jeg ikke så tøff ut, men heller så meget velsmakende (og homo) ut (for knotten). Etter om lag ti sekunder hadde hånden min blitt antastet av samtlige insekt på jorden. Om hånden likte det, vet jeg ikke. Den ble i hvert fall rød og oppsvulmet... (håhåhå!)

Etter dette gjorde vi masse (som ikke egner seg på trykk). (Egentlig gjorde vi masse som egner seg på trykk, men jeg syns det er dritkjedelig å skrive blogg i dag, så jeg må begrense meg litt).

Uansett, ferden gikk videre til en fugleøy. Her fant jeg fort ut at jeg kunne gjøre mitt livs mest adrenalinframkallende stunt. Bare ta en titt på dette bildet!

Her har jeg tatt en råsjanse. Dette er altså i et naturreservat. Jeg har nettopp lest skiltet, og er fullt klar over hva det betyr. Feltet mellom de rød strekene er gangstien. Jeg føler meg dristig. Når noen spør meg senere i livet om jeg har gjort noe spennende i livet, kan jeg jo bare nikke høflig og ta fram albumet hvor dette bildet er. Legg merke til at jeg blåser opp magen for å virke enda litt mer mandig. Herlig følelse å stå der. Det bruste godt i mitt kriminelle blod.


Hvis dette var et sjokk for deg, har du flere godsaker i vente. Bare klikk her!

Nok en gang har jeg stor grunn til å være fornøyd med bloggen min. Legg gjerne igjen en kommentar. Smask og dask!

En lek - med livet som innsats

Det er ikke alltid like lett å få has på hva jeg vil fram til med mine reflekterte og tidvis infame innlegg. Denne gangen vil jeg det annerledes!

Først vil jeg benytte anledningen, som alltid, til å klage over min arbeidssituasjon. Jeg begynner med en oppsummering av mine oppgaver. Jeg har nå jobbet i fem uker.

Solskinnsoppgaver (bokstavelig talt, altså oppgaver når det er sol/opphold):

* Malt pumpestasjoner (små hus hvor kloakk blir pumpet vekk fra boligfelt o.l.)

* Malt jerncontainer

* Malt arbeidsbrakker

Regnværsoppgaver:

* Luket bort ugress i et rosekratt (vondt) som er flere hundre meter langt.

* Nappet løk (håhåhå!)

* Ryddet og feiet lageret til parkvesenet (som neppe blir ryddet ofte)

* Blitt med den kommunale rørleggeren for å rengjøre kloakkpumper. I den ene pumpestasjonen var nivået av den svært så godluktende gassen hydrogensulfid relativt usunt.

Fra Wikipedia: «Hydrogensulfid (H2S) er en fargeløs, giftig gass ved romtemperatur med en karakteristisk, stikkende lukt av råtne egg (...) Kun noen ppm H2S til stede i luften er dødelig.»

* All mulig annen møkk de pålegger meg å gjøre.

95% av tiden har jeg vært mutters alene. I går fikk jeg vite av en b*tch av en økonomiansvarlig at jeg kanskje blir trekt 50% skatt fordi jeg ikke leverte skattekortet tidlig nok(!) bullshit tvers igjennom.

Men siden jeg begynner klokken 7 om morgenen, har jeg litt fritid på ettermiddagen. Her er det jeg bedriver mesteparten av tiden med (legg merke til takten):

http://www.home.no/mongosau/lekmedlivet.mp4

Ps. fikk ikke tid til å legge inn bilder denne gangen :'(

Tilfeldigheter endret livet mitt

Godt døgn (kanskje litt juks å skrive 'døgn', men det er for å helgardere meg. Jeg kan jo ikke skrive 'God kveld' eller 'God dag' i tilfelle noen skulle lese dette på en annen tid av døgnet enn den aktuelle hilsenen antyder. Det hadde ført til vond smak i vedkommendes munn), folkens! Min arbeidsplass for sommeren har fått "smake kjeppen" i flere av mine siste innlegg. Denne gangen skal jeg ikke være fullt så krass. Nå har jeg nemlig fått hvilt ut etter en hard arbeidsuke, og ser på tilværelsen med nye øyne (men det varer sjelden lenge).

Jeg og min familie tilbragte helgen på grandonkel Arne sin hytte like utenfor Sandefjord. Som en aldri så liten bonus, kom Marie for å holde meg med selskap. Vi koste oss med spørrebok fra det glade femtitall, sjokolademousse, BMFS* og en (aldeles ikke) odørfri utedo. Som du skjønner, flatfylla rådde (neppe) på hytten denne helgen.

Fredagskvelden ble tidlig slukt opp av søvn. (Jeg er noe usikker på hvor glad min mor blir for at jeg utleverer hennes privatliv på denne måten.) Lørdagen ble adskillig mer begivenhetsrik. Hele familien (hvis du ser bort i fra min storesøster) reiste inn til sentrum for å svi av så mye penger som mulig. Jeg og Marie fant tidlig ut at vi ville bryte ut av denne onde trenden.

Som en følge av at vi gikk alene, rotet vi oss borti en blomsterauksjon. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at dette var stedet å håve inn billige blomster. Selvsagt løp jeg, hyklersk som jeg er, bort til nærmeste minibank for å loppe kontoen for det lille som måtte være igjen på den.

Da jeg vendte tilbake til auksjonen, ropte de ut en gigantisk orkidé. Den kostet jo så mye som en kan forvente av den slags. Budene startet på fattigslige femti kroner. Etter en inbitt kamp (auksjonarius tryglet om å få bud høyere enn hundre kroner. Jeg rakk forsiktig opp neven, og da ropte han 'solgt!'), fikk jeg endelig kloen i blomsten. Hundredeogfemogtyve kroner lettere ble lommeboken (den ble i realiteten tyngre, siden jeg fra før hadde en tohundrelapp som jeg betalte med, og fikk tilbake en femtilapp, to tiere og en femmer). Marie ble glad for orkidéen (i hvert fall på utsiden).

Så gikk turen videre fra gullsmed til gullsmed. Siden jeg for få dager siden ordnet brudgomsklær, tenkte jeg nå at tiden var inne for at jeg og Marie sammen skulle finne gifteringer. Det gikk relativt fort unna. Vi var bare innom fire forskjellige smeder før vi fant ringene vi begjærte innerst i hjertet. De kostet selvsagt "skjorta", men det bryr meg fint lite (for en gangs skyld).

Nå spoler jeg fram et døgn for å komme til poenget. For Marie måtte jo hjem en gang. Hun skulle med bussen litt over fem på ettermiddagen. Jeg kjørte henne gladelig til bussholdeplassen som var omtrent to mil unna. Men det var da det skjebnesvangre inntraff. Idet bussen hadde plukket henne opp og kjørt ut av syne, fant jeg ut at tiden var inne for å fylle opp kannen med bensin til båten. Jeg forsøkte deretter å fiske opp penger fra lommeboken. Det var da jeg fant ut at lommeboken var sporløst forsvunnet. Det vil si, jeg visste selvsagt at det var (Klepto)Marie som hadde fått den med seg i vesken sin. (Det var kanskje egentlig min feil, så jeg skylder ikke på henne.)

(Siste delen blir relativt avstumpet, siden min søster skal legge seg for å sove rett ved der jeg nå sitter. Ergo må jeg forte meg veldig på slutten.)

Hva skjer når jeg mister lommeboken? Da mister jeg samtidig bankkort, førerkort og ikke minst busskort. Og ikke ¤!#%/!% om jeg betaler bussbillett i morgen. Det betyr igjen at jeg blir nødt til å sykle til jobb i morgen. Fra å være en latsabb på buss, blir jeg en supersprek mosjonist på sykkel. Nå mangler bare sykkelshortsen og rumpetasken!

Snakkes!

Oppdatering: Hvis du trodde jeg kom til å sykle til jobb, tok du skammelig feil. (Pappa betalte bussen med sitt rabattkort)

Oppdatering 2: Tirsdag denne uken syklet jeg til og fra jobb. 12km hver vei. Aldri mer. Nå har jeg busskortet her hos meg igjen. Jippi!

* BMFS = det burde enhver med respekt for seg selv vite. (First Price-produktet 'Brus Med FruktSmak').

Ikke slikk på kald metallstolpe!

Det hele begynte med nok en sen kveld bak tastaturet. Klokken tikket over midnatt. Jeg må legge meg, sa jeg behersket men bestemt til meg selv. Det var bare seks små timer til vekkerklokken skulle ringe. Tannpussen ble forholdsvis kort.

Det var ikke noe problem å stå opp neste morgen. Kanskje fordi jeg ikke hadde rukket å sovne skikkelig ennå. Jeg skar noen brødskiver, puttet dem i en pose og la ved noen salamiskiver. Drikke måtte jeg også ha med, så jeg blandet meg noe Fun Light med jordbærsmak. Fun Light med jordbærsmak har forresten en farge som minner skummelt mye om rødsprit. Vel, så var det å småjogge til bussen. Tjueseks kroner for å sitte på en buss som tar minst dobbelt så lang tid som bil, og attpåtil går den ikke helt fram til arbeidsplassen. Hah!

Jeg kom meg nå iallfall fram, og møtte opp på jobben med et håp om å slippe å male enda en pumpestasjon. Eller, på en måte er det ganske greit å male. Jeg får tid til å tenke. Og hvis jeg vil slippe å tenke, setter jeg på hørselsvern med innebygd radio. Radioresepsjonen kan fort få meg til å se schizofren ut der jeg står ved et øde, rødt skur og maler og ler om hverandre.  

Det ble til at jeg måtte fortsette med malingen også denne dagen. Jeg kjørte litt hit og litt dit for å finne en passende pumpestasjon. Listen over stasjoner som burde vært malt var tydeligvis svært lite oppdatert. Dagen før hadde jeg kjørt over ti mil i løpet av arbeidsdagen. Mesteparten av kjøringen var fullstendig bortkastet, siden jeg bare fant strøkne stasjoner. Denne dagen var i stor grad lik. Jeg fant et par vindski og en dør å male, men lite ellers.

Etter lunsj fikk jeg være med den kommunale rørleggeren til en pumpestasjon hvor det var noe som ikke fungerte som det skulle. Gassalarmen hans ble utløst med en gang døren ble åpnet. Det luktet relativt vondt der inne. Det vil si, jeg fikk ikke lov til å gå inn med det samme. Hydrogensulfid er visstnok en giftig gass, og mengden gass der inne kunne drepe en (vesle)voksen blåhval, ifølge herr Rørlegger. Vi fikk til slutt ordnet pumpen og noen ventiler som hadde låst seg, og alt var bare fryd og gammen. Men det tok så lang tid at det ikke var mer tid igjen til å male. Det var da enda godt, tenkte jeg. Så måtte jeg prøve å komme meg hjemover.

Pappa hentet meg ved arbeidsplassen. Han kjørte meg til busstasjonen. Jeg følte meg ikke spesielt attraktiv i min knallgule kommunedrakt som var fullstendig tilsmusset av olje og maling. Penger til bussen måtte jeg også få tak i. Jeg gikk til minibanken for å sjekke saldoen. Kr 91,35. Ikke nok til å ta ut der.  Jeg manglet bare fem kroner til bussen. Narvesen ble min løsning. Trodde jeg. Kortet ble avvist. Jeg spurte til slutt om jeg kunne få bare fem kroner ekstra på den avisen jeg forsøkte å kjøpe. Kortet ble på nytt avvist. Ah, jeg trenger bare fem kroner til bussen, tenkte jeg i overkant høyt. Damen bak kassen rotet godt nedi lommene sine. Her har du en femmer! På huset, sa hun. Hun kan ikke ha hatt et spesielt godt selvbilde, for jeg klarte i hvert fall ikke helt å forestille meg at hun lignet på et hus.

Jeg gikk med glede inn på bussen. Tenk at det fins slike mennesker, med tankene rettet mot Narvesen-damen. Alle som jobber/har jobbet på Narvesen er fantastiske, tenkte jeg. Men bussturen skulle ikke gå helt som planlagt...

Det tok ikke mange minuttene før jeg merket at øyelokkene ble beundringsverdig tunge. Jeg prøvde alle de skitneste triks for å holde dem oppe. Spille Snake på mobilen, sitte på knyttneven med tommelen opp osv. De vanlige triksene. Jeg sovnet tvert. Da jeg våknet opp igjen, var det kun to andre igjen på bussen. De var i ferd med å gå av. Jeg spratt opp av setet og kastet meg ut av bussen. Noen hus og en stor skog var alt jeg kunne se rundt meg. 

Skog er bedre enn hus, gryntet jeg fornøyd til meg selv. Så gikk jeg inn i den dype skogen. Da jeg hadde gått vel en halvtime, fikk jeg plutselig øye på en oransje katt like foran meg. Dette var temmelig langt inni skogen. Jeg skvatt til, må jeg innrømme. Det gjorde også 'katten'. Det viste seg fort at katten hadde merkelig gener, for den hadde tjukk pels og lang hale med hvit ende. Og den kunne løpe. 

Innlegg slutt.

Hvor ble det av den hyttende neve?

På tide med nok et innlegg blottet for motiv og mening, og en overskrift med et verb de færreste vet bøyningsformen til. (For at de dummeste av oss (alle i verden unntatt meg) skal lære noe, kan jeg allerede nå røpe at verbformen heter presens partisipp.)

I dag sto jeg opp. En relativt vanlig ting å gjøre, kvitrer en ond fugl meg i øret. Så jeg dropper å utbrodere den opplevelsen altfor mye.

Da jeg sto opp i går, viste lommeuret (mobiltelefonen) 05:45. En sommerjobb, som du forhåpentligvis vet, kan tære på kreftene. Min sommerjobb er intet unntak. Hver dag vil også denne sommeren bli en fast rutine.Tidlig må jeg ankomme kommunens lokale hvor godt over tjue mer eller mindre fast ansatte ser tomt ut i luften. Klokken er sju. Ingen vet om de er våkne eller om de er midt i et grøsseraktig mareritt. Sørgelig lite skjer den første halvtimen. Hvis du nå tror jeg avslører en godt bevart hemmelighet om kommunearbeidere, kan du bare si ifra, så kommer jeg gladelig på et besøk til deg med mitt "Jeg er dum"-stempel jeg kan klemme i pannen din.

Her er en såkalt bløt vits om temaet:
To menn, en uopplyst og en meget oppvakt, går en aldri så liten spasertur. Med ett får de øye på en mannsskikkelse som ligger tilsynelatende livløs i veikanten.
Den uopplyste:
- Er han død?
Den oppvakte:
- Nei, han er kommunearbeider.

Men her kommer det for en gang skyld noe som kan knyttes (hyttes) til overskriften. Jeg tok nemlig turen ut på veien i arbeidstiden (dette var relativt sett nødvendig, siden jeg må komme meg fram til pumpestasjonene jeg skal male). På dette årets jomfrutur med en kommunebil forsøkte jeg etter alle kunstens regler å entre en meget veltrafikkert rundkjøring på en effektiv, men likefullt lovlig måte. Skuffende nok rakk jeg knapt å påbegynne den meget elegante svingen rundt den nevnte rundkjøringen, før en bil kom dundrende (overdrivende adverb) inn foran meg (sjåførens kjønn være unevnt). Og ikke nok med det, vedkommende som førte bilen må ha fått opptil flere kortslutninger i hjernebarken. For hun (du har for lengst avslørt at det var en 'hun') valgte å retardere (i dobbel betydning) rett foran meg. Min fot flyttet seg med lysets hastighet til den midterste pedalen (for dere med en annen legning enn meg (og som da automatisk har automatgir) betyr det altså bremsepedalen). Kollisjon unngått.

Her har vi en lettfattet oppsummering av situasjonen:
* Den fiendtlige sjåføren agerte på en særdeles tullete måte.
* Jeg reagerte på en kollisjonshemmende måte.

Spørsmål er om min reaksjon var nok. Og her kommer overskriften tuslende inn. "Hvor ble det av den hyttende neve?"

Takk for oppmerksomheten!

Kolikk grunnet hissige innfødte

På tide at jeg tok ansvar i bloggeverden igjen. Det er altfor mange dårlig blogger på internett. Fatter ikke at ikke flere blir inspirert av min blogg. (Kanskje dere har blitt inspirert. Hva vet vel jeg? Jeg leser jo kun min egen blogg.)

Jeg var på et foredrag i kveld. Det var to av mine venninner på skolen, Vilde og Maud, som holdt det. Det handlet om skolens bistandsprosjekt i Nepal, nærmere bestemt Okhaldhunga distrikt. Der var de to på et besøk for å se hva vi elevene samler inn penger til. På en, i min mening, overbevisende måte, fikk de fram at folket som bodde der virkelig trenger hjelp. Og det er jo vel og bra. I pausen i foredraget solgte vi vafler og kaffe for å suge godt med penger ut av en lutfattig lokalbefolkning. Klart de kjøpte både vafler og gammel kaffe. Til og med noen fotografier vi hadde med, ble solgt. Glade og fornøyde var vi. Jeg måtte ta meg selv i å gni meg i hendene. Det lyste av dollartegn i øynene på meg. Et bredt glis spredte seg i ansiktet. Vi hadde samlet inn penger. Mye penger (les: knappe to hundre kroner).

Etter pausen fortsatte foredraget. Vedkommende som var ansvarlig for Vilde og Maud i Nepal snakket om ulike måter å støtte prosjektet på etter at de to var ferdige med sin framførelse. De kunne kjøpe flere vafler, skjerf eller bilder ved salgsbordet vårt, sa han. Men så kom den skjebnesvangre beskjeden. "Eller så kan dere bare gi en skjerv ved døren når dere går ut". Jeg stivnet til. Jeg fikk et snev av panikk. Adrenalinet begynte å bruse i årene. Jeg må melde fra til vaffelstekerne, tenkte jeg. Jeg tok selvsagt beina på nakken, og spurtet til vaffeljernet. Der var de allerede i full gang med å steke. Fem, seks, sju, åtte... Jeg klarte ikke å holde tellingen engang. Det var altfor mange. Altfor mange vafler.

Da jeg våknet etter noen minutter, så jeg omtåket rundt meg. Folk klappet som besatte. Foredraget var ferdig. Det begynte å knirke i stolene. De gamle damene prøvde å dra sine slitne kropper opp fra setet og hjem. Mennene ville helst fortsette å sove der de satt.

De gikk mot døren. Den ene etter den andre. Kollektkurven ved utgangsdøren fylte seg opp. Og det ikke med mynter. Nei, det var sedler som oste høy valør. Fantastisk, tenkte nok de andre. Grusomt, tenkte jeg. Jeg så desperat rundt meg. Ingen hadde gått forbi vaffelbordet. INGEN. Plutselig kom redningen, tenkte jeg. En gammel, smått forvirret dame gikk mot bordet. Hun stoppet plutselig opp. Så seg litt rundt. "Hvor er jeg?", må hun ha tenkt. For hun snudde seg motsatt retning, og løp det hun var god for. Hun hadde vært det siste håp for meg. Hun sviktet.

Nå kommer det psykofilosofiske aspektet til syne. Jeg regner med at de fleste av dere henger med, og vet hvor jeg vil med dette.

Alle de gamle (og de få unge) som hørte på foredraget hadde mulighet til å gi sin støtte til prosjektet ved å for eksempel kjøpe en vaffel og en kopp besk kaffe. Noen få gjorde det, resten ga penger ved døra. Fullstendig betingelsesløst. Det er da jeg virkelig begynner å lure. Vi har stilt mannsterke opp for å selge tvilsomme gaveartikler og for å lage ferske vafler, og så enser ikke de gamle skrotingene oss engang. Jeg kan ikke annet enn å kalle det en enorm frekkhet.

Tror de at pengene blir mer verdt hvis de ikke spiser en vaffel for dem? De kan godt betale fem hundre kroner for en vaffel, bare de tar den med. De trenger ikke å spise den engang! For min del er det jo "ut av syne, ut av sinn*". Men det ville de altså ikke.

Nei, visse ting er lang utenfor/over (evt. en helt annen tilfeldig preposisjon du finner for godt å putte inn) min forståelsesevne.

Snakkes!

*Sinn kan i dette tilfellet, og bare i dette tilfelle, bety "magesekk"

Frå oske til øskje

Med en så feiende flott overskrift, regner du nok med et innlegg hentet direkte fra øverste hylle. "Ikkeno' tull i dag", tenker du. Vel, det er heller ikke så langt fra sannheten. Dette blir nemlig, uten tvil, tidenes innlegg. Vær du forvisset om det.

Jeg vil innlede "brødteksten" med et dikt jeg har grunnet lenge over hvordan jeg skal formulere (les: fra og med nå). Diktet heter "Pose med oske".

Pose med oske

Posen tilhører ikke noen
Hva skal vi med posen

Posen kan ikke gjøre noe
Den er ikke levende

Kanskje vil noen ta den
Gni den hardt mellom fingrene
Kjenne på den
Føle dens smerte

Kast den i søppelbøtten
Få den ut av søppelbøtten, for svingende!

Fyll posen med oske

De mest oppvakte av dere stusser på hvorfor i meiseballenes gode navn og rykte jeg skriver 'oske'. Det er ganske enkelt for at det skal passe til overskriften. I tillegg er det jo et ord som flittig blir brukt av oss nynorsknytere. To fluer i en/ett smekk*!

I morgen blir det arrangert pilegrimsseminar "her på bruket" (som vi sier). Dit skal jeg (med mindre jeg får kolikk i løpet av natten). Jeg har nemlig blitt meget inspirert av pilegrimslivet etter å ha lest boken som er lagd etter samarbeid mellom Benum, Olavesen og Strøm. Den har det svært så klingende navnet "Tysk grammatikk for alle", med to tegnede menneskeskikkelser på forsiden. De to skikkelser har en kort samtale hvor den ene sier "Ikke for meg!", hvorpå den andre svarer "Å jo da!". Så enkelt kan det gjøres, mine damer og herrer! En nesten skremmende direkte form for kommunikasjon der den ene part har en så overbevisende energi og utstråling at selv Gro ville grått seg i søvn om hun hadde fått ferten av boken. (La oss, for Gros skyld, ikke tipse henne om denne boken.)

Jeg vil gjerne benytte denne sjeldne blogganledning til å dele mine erfaringer vedrørende friluftsliv på det snødekte høyfjell når det er varmt i været og solen har tittet frem (lang setning). Jostedalsbreen har nemlig blitt forsøkt gått over (på langs, selvsagt). Det ble den også, til en viss grad. Men der oppe var det stekende sol. De fleste valgte å smøre inn hud og hår med solkrem, i enkelte tilfeller med såkalt "sun block" (eller solsperre, som etter mine beregninger er den norske oversettelsen). Jeg og Benjamin valgte derimot en annen variant, nemlig 'alpefett'. Dette er et produkt som lover gull og grønne skoger (les: tredjegradsforbrenning på alle innsmurte partier på kroppen). Dette ga utslag etter få timer. Mens de andre ble røde som skrukkete, gamle tomater, ble jeg og Benjamin heller rødglødende**.

I ettertid har jeg innsett at det muligens er en grunn til at 'alpefett' blir solgt under dekknavnet 'Svart på en kvart' her i Norge. For hadde jeg solt meg like intenst som de ivrigste av jentene, er jeg sikker på at huden ville blitt relativt forkullet.

Det er her overskriften slår inn. Når huden er forkullet, blir det dannet aske (eller 'oske', som er det nynorske ordet). Men siden jeg var så flink til å holde det fettglinsende ansiktet mitt vekk fra solen, ble det ikke forkullet likevel. Grunnen til at jeg "var så flink" var at det, i siste liten, dukket opp en eske (eller 'øskje', som er det nynorske ordet) rundt hodet mitt. Denne esken styrte hodet mitt vekk fra solsteken. Og ikke nok med det. Den stoppet også de fleste skumle strålene som ble reflektert i snøen.

Diktet som står skrevet ovenfor, gir egentlig et svært viktig tips hvis uhellet først skulle være ute. For har du, etter å ha lest dette innlegget, blitt bitt av den velkjente 'alpefettbasillen', og fått forkullet hud, så fortvil ikke! Putt osken (asken) fra huden i en pose (eller ei øskje (eske)). Da skal du se at det ordner seg.

Innlegget har ikke blitt gått over av korrekturansvarlig. Vedkommende er for tiden sykmeldt grunnet alvorlig inkontinens.

Nyt livet!

* En aldri så liten avstemning om dette meget omstridte ordtaket finner du på høyre side.
** Dette er anti-alpefettpropaganda jeg har fått betalt av Den norske stat for å skrive. Egentlig ble verken jeg eller Benjamin spesielt rødglødende. Vi velger heller å tro at vi ble gyllenbrune.