Hvor ble det av den hyttende neve?

På tide med nok et innlegg blottet for motiv og mening, og en overskrift med et verb de færreste vet bøyningsformen til. (For at de dummeste av oss (alle i verden unntatt meg) skal lære noe, kan jeg allerede nå røpe at verbformen heter presens partisipp.)

I dag sto jeg opp. En relativt vanlig ting å gjøre, kvitrer en ond fugl meg i øret. Så jeg dropper å utbrodere den opplevelsen altfor mye.

Da jeg sto opp i går, viste lommeuret (mobiltelefonen) 05:45. En sommerjobb, som du forhåpentligvis vet, kan tære på kreftene. Min sommerjobb er intet unntak. Hver dag vil også denne sommeren bli en fast rutine.Tidlig må jeg ankomme kommunens lokale hvor godt over tjue mer eller mindre fast ansatte ser tomt ut i luften. Klokken er sju. Ingen vet om de er våkne eller om de er midt i et grøsseraktig mareritt. Sørgelig lite skjer den første halvtimen. Hvis du nå tror jeg avslører en godt bevart hemmelighet om kommunearbeidere, kan du bare si ifra, så kommer jeg gladelig på et besøk til deg med mitt "Jeg er dum"-stempel jeg kan klemme i pannen din.

Her er en såkalt bløt vits om temaet:
To menn, en uopplyst og en meget oppvakt, går en aldri så liten spasertur. Med ett får de øye på en mannsskikkelse som ligger tilsynelatende livløs i veikanten.
Den uopplyste:
- Er han død?
Den oppvakte:
- Nei, han er kommunearbeider.

Men her kommer det for en gang skyld noe som kan knyttes (hyttes) til overskriften. Jeg tok nemlig turen ut på veien i arbeidstiden (dette var relativt sett nødvendig, siden jeg må komme meg fram til pumpestasjonene jeg skal male). På dette årets jomfrutur med en kommunebil forsøkte jeg etter alle kunstens regler å entre en meget veltrafikkert rundkjøring på en effektiv, men likefullt lovlig måte. Skuffende nok rakk jeg knapt å påbegynne den meget elegante svingen rundt den nevnte rundkjøringen, før en bil kom dundrende (overdrivende adverb) inn foran meg (sjåførens kjønn være unevnt). Og ikke nok med det, vedkommende som førte bilen må ha fått opptil flere kortslutninger i hjernebarken. For hun (du har for lengst avslørt at det var en 'hun') valgte å retardere (i dobbel betydning) rett foran meg. Min fot flyttet seg med lysets hastighet til den midterste pedalen (for dere med en annen legning enn meg (og som da automatisk har automatgir) betyr det altså bremsepedalen). Kollisjon unngått.

Her har vi en lettfattet oppsummering av situasjonen:
* Den fiendtlige sjåføren agerte på en særdeles tullete måte.
* Jeg reagerte på en kollisjonshemmende måte.

Spørsmål er om min reaksjon var nok. Og her kommer overskriften tuslende inn. "Hvor ble det av den hyttende neve?"

Takk for oppmerksomheten!