Kolikk grunnet hissige innfødte

På tide at jeg tok ansvar i bloggeverden igjen. Det er altfor mange dårlig blogger på internett. Fatter ikke at ikke flere blir inspirert av min blogg. (Kanskje dere har blitt inspirert. Hva vet vel jeg? Jeg leser jo kun min egen blogg.)

Jeg var på et foredrag i kveld. Det var to av mine venninner på skolen, Vilde og Maud, som holdt det. Det handlet om skolens bistandsprosjekt i Nepal, nærmere bestemt Okhaldhunga distrikt. Der var de to på et besøk for å se hva vi elevene samler inn penger til. På en, i min mening, overbevisende måte, fikk de fram at folket som bodde der virkelig trenger hjelp. Og det er jo vel og bra. I pausen i foredraget solgte vi vafler og kaffe for å suge godt med penger ut av en lutfattig lokalbefolkning. Klart de kjøpte både vafler og gammel kaffe. Til og med noen fotografier vi hadde med, ble solgt. Glade og fornøyde var vi. Jeg måtte ta meg selv i å gni meg i hendene. Det lyste av dollartegn i øynene på meg. Et bredt glis spredte seg i ansiktet. Vi hadde samlet inn penger. Mye penger (les: knappe to hundre kroner).

Etter pausen fortsatte foredraget. Vedkommende som var ansvarlig for Vilde og Maud i Nepal snakket om ulike måter å støtte prosjektet på etter at de to var ferdige med sin framførelse. De kunne kjøpe flere vafler, skjerf eller bilder ved salgsbordet vårt, sa han. Men så kom den skjebnesvangre beskjeden. "Eller så kan dere bare gi en skjerv ved døren når dere går ut". Jeg stivnet til. Jeg fikk et snev av panikk. Adrenalinet begynte å bruse i årene. Jeg må melde fra til vaffelstekerne, tenkte jeg. Jeg tok selvsagt beina på nakken, og spurtet til vaffeljernet. Der var de allerede i full gang med å steke. Fem, seks, sju, åtte... Jeg klarte ikke å holde tellingen engang. Det var altfor mange. Altfor mange vafler.

Da jeg våknet etter noen minutter, så jeg omtåket rundt meg. Folk klappet som besatte. Foredraget var ferdig. Det begynte å knirke i stolene. De gamle damene prøvde å dra sine slitne kropper opp fra setet og hjem. Mennene ville helst fortsette å sove der de satt.

De gikk mot døren. Den ene etter den andre. Kollektkurven ved utgangsdøren fylte seg opp. Og det ikke med mynter. Nei, det var sedler som oste høy valør. Fantastisk, tenkte nok de andre. Grusomt, tenkte jeg. Jeg så desperat rundt meg. Ingen hadde gått forbi vaffelbordet. INGEN. Plutselig kom redningen, tenkte jeg. En gammel, smått forvirret dame gikk mot bordet. Hun stoppet plutselig opp. Så seg litt rundt. "Hvor er jeg?", må hun ha tenkt. For hun snudde seg motsatt retning, og løp det hun var god for. Hun hadde vært det siste håp for meg. Hun sviktet.

Nå kommer det psykofilosofiske aspektet til syne. Jeg regner med at de fleste av dere henger med, og vet hvor jeg vil med dette.

Alle de gamle (og de få unge) som hørte på foredraget hadde mulighet til å gi sin støtte til prosjektet ved å for eksempel kjøpe en vaffel og en kopp besk kaffe. Noen få gjorde det, resten ga penger ved døra. Fullstendig betingelsesløst. Det er da jeg virkelig begynner å lure. Vi har stilt mannsterke opp for å selge tvilsomme gaveartikler og for å lage ferske vafler, og så enser ikke de gamle skrotingene oss engang. Jeg kan ikke annet enn å kalle det en enorm frekkhet.

Tror de at pengene blir mer verdt hvis de ikke spiser en vaffel for dem? De kan godt betale fem hundre kroner for en vaffel, bare de tar den med. De trenger ikke å spise den engang! For min del er det jo "ut av syne, ut av sinn*". Men det ville de altså ikke.

Nei, visse ting er lang utenfor/over (evt. en helt annen tilfeldig preposisjon du finner for godt å putte inn) min forståelsesevne.

Snakkes!

*Sinn kan i dette tilfellet, og bare i dette tilfelle, bety "magesekk"