Til gutta boys

Nå var det på tide med et nytt innlegg (rom for diskusjon).

Denne gangen vil jeg snakke om et sårt tema - ja, jeg vil gå så langt som å kalle det et tabu - som i all hovedsak berører oss gutter. Det kan jo hende noen "jenter" sliter med det samme, men det vil jeg nødig prøve å se for meg. Dette er et problem vi som nordmenn egentlig kan unngå på en galant måte. Allikevel oppsøker vi problemet. Gang på gang. Problemet som har få opplagte løsninger når du først har trykt det til ditt bryst*. De aller fleste har nok allerede gjettet hvilket problem jeg sikter til...?

Problemet, eller skal vi kalle det utfordringen, oppstår ofte etter at fettforbrenningsalarmen har lyst rødt en stund (i den grad den gjør det for gutter), og behovet for å bevege seg har tatt overhånd. Siden jeg går på en friluftslivsskole, kan jeg trekke fram et annet eksempel: problemet oppstår når de klokeste i gjengen har tatt på seg fire ullstillongser for mange, og først finner ut når de våkner fra komatilstand i bussen at det er to minus og vindstille ute. Da lukter det** snart trøbbel.

De av oss som har spilt fotball noen år, har garantert stiftet bekjentskap til denne utfordringen. Nå har jeg lagt ut noen hint om hva problemet går ut på. Siden problemet (forhåpentlig) bare rammer gutter, er det liten interesse for jenter å lese dette.

Det er faktisk en grunn til at jeg skriver dette innlegget. Vi får jo ofte høre hvor lite takknemlige vi er, og at vi tar alle velferdsgoder og luksus for gitt. Det stemmer jo for veldig mange, inkludert undertegnede***. Det føles ofte som et slag under beltestedet - eller som et smekk på pungen, om du vil - å bli minnet på hvor bortskjemte vi er. Når jeg nå befinner meg i Brasil, er problemet ganske mye større enn det er i Norge. Derfor vil oppfordre alle gutter i Norge til å vise dyp takknemlighet for å bo der dere bor.
Jeg skal lage/har lagd (alt etter når du leser innlegget) en meningsmåling om hva problemet går ut på. Takk for merksemda****!

* Ikke bokstavelig
** Bokstavelig (for en gangs skyld)
*** Proff og eksepsjonelt elegant måte å skrive "meg selv" på
**** Nynorskinfiltrering - nå begynner du snart å skrive nynorsk uten å vite det selv

Diaré på et toalett i Frankfurt

Nå er det på nytt tid for å skrive et innlegg på bloggen. Siden jeg er på en nettkafé i Brasil, skal jeg prøve å bruke æ, ø og å så mye som mulig.

Dette innlegget skal handle om diaré og dets nære slektninger. Som overskriften sier, har jeg vært i Frankfurt. Jeg var der fordi jeg måtte mellomlande på vei til São Paulo. Det var relativt lang ventetid der, noe som førte til at jeg fikk et ønske om å tømme nyrer og rygg for avfallsstoffer. Jeg tuslet med bestemte skritt mot toalettet (rom for diskusjon: kan man tusle bestemt?). Jeg entret så en bås uten å beglo gulvet nevneverdig. Det burde jeg, i etterpåklokskapens navn, kanskje ha gjort. Gulvet var nemlig klissete. Lysebrunt kliss under skoene fra et offentlig toalettgulv er en sjeldent god erfaring å ha med seg i bagasjen. Men nok om det.

Jeg fikk et aldri så lite deja vu på flyet videre til Brasil. Selvsagt sleit flyvertinnene voldsomt med å forstå at jeg ikke snakket portugisisk. Allikevel klarte jeg å få bestilt meg en middag. Jeg bestilte det som hørtes mest ut som kjøtt. Jommen fikk jeg ikke en aldeles ypperlig og velsmakende rett forkledd som klisset fra toalettgulvet i Frankfurt. Et estetisk nederlag - en gastronomisk knallsuksess!

Og ellers har jeg det fint i Brasil. Jeg er endelig sammen med en som gjengjelder min fysiske hengivelse. Pris dere lykkelig for det, alle andre som har slitt med meg en stund.

Smak på denne!

"Jo, maten smakte" er et usedvanlig utspekulert, men likevel vanlig svar på det høflige, men dumme spørsmålet "Smakte maten?". Spørsmålet i seg selv legger opp til et svar som, hvis maten smaker vondt, ofte må inneholde en halvsannhet. I beste fall unngår en å svare med den egentlige sannhet. De fleste av oss forstår jo at spørsmålet er ment som "Smakte maten godt?". Men når det blir formulert som ovenfor, kan mange falle for fristelsen å "lyve" om sannheten, utspekulerte og onde som vi er, og svare "Jo, maten smakte" med god samvittighet (når maten smakte ren og skjær fordervelse)! Det er ikke heldig å, frivillig eller ikke, stille et slikt spørsmål. Dypest sett vil jeg si at et slikt spørsmål må være direkte fra de ondere makter. Et spørsmål lagd for å lirke løgn ut av selv de mest uskyldige og fromme av oss.

Siden jeg definitivt er flinkest til å diskutere med meg selv framfor med andre, har jeg lagd en avstemning på din høyre side av skjermen (på venstre side hvis du befinner deg bak skjermen). Jeg trenger en meningsmåling for å nærme meg sannheten i dette filosofiske spørsmål.

Oppstandelse

Nå var det jammen på tide med et nytt innlegg? I dag skal jeg berøre utelukkende ett tema, nemlig mat.

Jeg er glad i mat. Noen vil nok si at jeg har et snodig forhold til mat. Jeg har alltid vært en smule kresen. Jeg har aldri likt smør på brødskiva. Jeg har aldri likt ketsjup. Kaviar og makrell i tomat liker jeg heller ikke (kanskje ikke så rart). Eller kanskje jeg egentlig liker kaviar og makrell i tomat. Helt siden nesen min begynte å fungere, har den overbevist meg om at lukten av most fiskerogn og halvgammel hermetisk makrell er så avskyelig at selv det å drikke salmiakk med sugerør er mer fristende.

Jeg har ikke spist frokost regelmessig siden barneskolen. Jeg spiste sjelden frokost på ungdomsskolen. Nisten på ungdomsskolen inneholdt alltid fire brødskiver uten pålegg. Det tok fort et par minutter å fikse pålegg. Et par minutter jeg så definitivt ikke hadde råd til å sløse bort. Jeg tenkte også at brødet ikke ble nevneverdig bedre med pålegg. Det er jo fortsatt en godt bevart hemmelighet.

Nå, på folkehøyskolen, kan jeg telle på én finger antall ganger jeg har spist fire måltider på en og samme dag. Jeg har en følelse av at jeg om ti år har flere feilernæringssykdommer enn antall ulike påleggstyper jeg har spiste det siste halvåret.

I dag, en dag som jeg har tenkt mye over livets små problemer, har jeg kommet fram til at løsningen på mine gastronomiske problemer ligger i at jeg ikke gidder å stå opp til frokost. Null frokost = null lunsj. Og hvis middagen i tillegg smaker gjørme, må jeg vente på kveldsmaten. Innen den tid har magesekken som regel rukket å bli innskrumpet og sammenklappet, hvilket betyr at den har gitt opp det vanlige liv, gått i dvale og sluttet å sende "nå bør du spise"-signaler til hjernen.

I går kjørte jeg null frokost-strategien. En klok dag å gjøre det på, tenkte jeg. Det var jo tirsdag. Tirsdag er suppens dag. Da våkner alle opp til klokken ti over halv tolv for å slurpe i seg litt suppe. Forstå det den som kan. I går fant jeg, kresen som jeg er, ikke suppen spesielt tiltalende. I tillegg er det jo allment kjent at suppe bare fyller magen til bristepunktet, for så å i neste øyeblikk forsvinne i det store intet (kloakken). Det skal med andre ord mye til for at jeg i det hele tatt orker å prøve å spise suppe. Foreløpig oppsummering: Ingen frokost, ingen lunsj.

Jeg gledet meg faktisk til middagen i går. Helt til jeg kom på at tirsdag også er fiskens dag. Jeg har stort sett alltid spist fisken jeg har blitt servert på folkehøyskolen, i motsetning til min tidligere internatskole (et matmessig tilbakelagt stadium). Men i går var det herr Fiskebolle sin tur til å bli servert. Fiskeboller dekt med hvit saus som glinset i alle regnbuens farger - som motorolje i en vannpytt. Kresen som jeg er er jeg ikke videre glad i for store mengder saus. Spesielt ikke feit, hvit saus. Så jeg droppet like godt hele middagen. Fasit: Ingen frokost, ingen lunsj, ingen middag.

Så tenkte jeg: "I går kjøpte jeg og Benjamin inn tre og et halvt kilo løk og to kilo kylling. Vi gjorde det av en grunn. Vi skal lage etiopisk middag."

Å lage etiopisk middag er en manndomsprøve av uante dimensjoner. Først må løken finhakkes og brunes i en stekepanne. 3,5kg løk er faktisk en del løk. Jeg kom på den lyse idéen å hakke opp løk med alpinbriller på. Mens Benjamin og et par lurvete kompiser hakket opp løken, gjorde jeg den gyllenbrun i stekepannen. Da alt var ferdig brunet, begynte arbeidet. For å gjøre en sykelig kjip og lang historie kort: Jeg stekte og kokte og krydret og pleiet maten med mine ømme hender sammenhengende fra klokken fem på ettermiddagen til ti på kvelden i en løkdunst som forpestet hele internatet. Etter hvert som jeg smakte på maten, ble smaksløkene mer og mer bedøvet. Det gjorde at jeg tok oppi mer og mer av det hissige, etiopiske berbere-krydderet for at det skulle bli sterkt nok. Dette førte til at over halvparten av de heldig utvalgte middagsgjestene fikk akutt behov for å drikke bøttevis med vann og cola når maten endelig ble servert.

Men det viktigste av alt: maten smakte godt til tross for at den var litt sterk, og min dypt elskede, men akk så neglisjerte magesekk ble akkurat passe full!
Spesielt takk til Mario og Rebekka for at de ikke syntes det var for sterkt :D

(Jeg pleier egentlig å spise suppe på tirsdager)

Jeg vil avslutte med et meget kjent bibelvers, 1. kor 8,8: "Men mat fører oss ikke nærmere Gud. Vi oppnår ikke noe om vi spiser, og vi taper ikke noe om vi lar være."

Benjamins nye kjærlighet (ikke gjensidig)

I dag fant jeg og Benjamin ut at vi ville gå til "sjappa". Som dere antakelig har luktet allerede (i overført betyning), gikk ikke turen helt som den pleier. Vi begynte med å gå rundt plenen. Et uvanlig valg, tenker dere. Beregnende og klokt, tenkte vi. For det var mye is og snø på plenen. Det hadde gått helt greit for min del å gå der, for jeg brukte mine brilliante gummistøvler. Men Benjamin brukte sine nye lakksko (løgn), så han ville ikke ødelegge dem. (Åpent for at du kan si din mening om veivalg i avstemningen på høyre side.)

Da vi hadde gått rundt plenen, ventet bakken ned mot sjappa. Jeg hadde lettere for å se mitt eget speilbilde i isen enn jeg har for å se det på badet på rommet. Det sier muligens mest om speilet på badet. Uansett, Benjamin fant ut at han ville hjelpe meg å få fart på vei nedover. Han ga meg et mandig klask på ryggen. En bremsestrekning på omtrent femti meter var ikke nok. Heldigvis sto det et stort tre i veien, som jeg kunne omfavne. Apropos omfavne: I dag omfavnet jeg to meget heldige personer. De hadde bursdag. Gratulerer med dagen, Katrine og Jens Eirik! Og en takk til Jens Eirik for at du ofret din personlige hygiene for å "kose" med håret mitt.

Det skjedde egentlig ikke så veldig mye mer på turen til sjappa. Marit (Sjappedama - vi er på fornavn med henne) var som vanlig i slag. Jeg og Ben (kortversjon av Benjamin, så jeg skal slippe å skrive hele navnet hans hver gang) spleisa på en grandis. Jeg kjenner noen som sier at Grandiosa smaker gjørme. Men det syns ikke jeg.

En lille tanke

I dag kom jeg til at tænke, hvorledes vil vi have en Bakke? På følgende Måde ville I måske si, når en gammel Dræng er i at dø af Alderdom: "Nu går det lige i Modbakke for den gamle Dræng." Av andre høres: "Nu går det lige i Udforbakke for den gamle Dræng." Jeg ved ikke, om jeg vover at stemple hverken Mod- eller Udforbakke som bedre end den annen.

Det er tungt for en gammel Dræng, at vandre op en Modbakke. Men når Modbakken er vel besejret, vænter lige en "Pust i Bakken" og lyse Udsigter, ikke? Men når en har kommet til Bunns i en Udforbakke, vænter såvisst ingen kære Mo'r.

Hos mig foretrækkes å stå på bar Bakke. Så må den gamle Dræng hviile i Fred.

Nu har jeg nok en gang delet mitt indre Sjeleliiv med jer.

En vinternatt

Her om dagen fikk jeg et omsorgsfullt spørsmål fra et eller annet kvinnemenneske. Jeg husker ikke hvem(!) Hun spurte hvordan det gikk med meg, siden jeg hadde min kjæreste på andre siden av kloden i fem måneder. (Snikinformasjon til uvitende blogglesere, så jeg skal høste dyp medfølelse.) Jeg svarte jo som vanlig eplekjekt: "Det går greit, du, mister! Har vært ute en vinternatt før, jeg!"

Nå sitter jeg igjen med en mørk samvittighet av to (åpenbare) årsaker. For det første var det sjofelt å kalle en kvinne "mister". (Den eneste kvinnen som får tilnavnet "mister" av meg, er min vakre (ikke sarkastisk), kanadiske venninne, "mister beautiful", på Nordfjord.)

For det andre har jeg vel strengt tatt aldri vært ute en hel vinternatt før. Jeg har nok bevegd meg utenfor husets fire vegger en nyttårsaften nå og da. Men aldri så lenge at jeg syns jeg kan skryte av det i ettertid. Det er vel bare ett tvilstilfelle.

For vi hadde en såkalt alenenatt på folkehøgskolen en eller annen gang. Alle skulle klare seg ett døgn alene i skogen. Jeg stilte selvsagt opp i dongeribukse og t-skjorte. Heldigvis tok jeg med den fantastisk fine jakken min som er sånn passe varm. Jeg sier heldigvis, fordi kvikksølvet krøp godt under ti minusgrader den natta. For ordens skyld: Jeg hadde stillongs under buksa. Og t-skjorta hadde et tykt, isolerende lag gammel svette.

Nå sitter jeg altså igjen med to samvittighetskvaler. Det er her jeg trenger DIN hjelp. (Språklig virkemiddel).
1. Hvis du (Hah!) vet hvilken kvinne som hadde sånn en fenomenal omsorg for meg, ber jeg deg på mine tær (?) om å si fra hvem hun er.
2. Har jeg, Thorbjørn, vært ute en vinternatt før?

Ps. Jeg er fortsatt klar over at et utall parenteser og digresjoner skaper god flyt.