En vinternatt

Her om dagen fikk jeg et omsorgsfullt spørsmål fra et eller annet kvinnemenneske. Jeg husker ikke hvem(!) Hun spurte hvordan det gikk med meg, siden jeg hadde min kjæreste på andre siden av kloden i fem måneder. (Snikinformasjon til uvitende blogglesere, så jeg skal høste dyp medfølelse.) Jeg svarte jo som vanlig eplekjekt: "Det går greit, du, mister! Har vært ute en vinternatt før, jeg!"

Nå sitter jeg igjen med en mørk samvittighet av to (åpenbare) årsaker. For det første var det sjofelt å kalle en kvinne "mister". (Den eneste kvinnen som får tilnavnet "mister" av meg, er min vakre (ikke sarkastisk), kanadiske venninne, "mister beautiful", på Nordfjord.)

For det andre har jeg vel strengt tatt aldri vært ute en hel vinternatt før. Jeg har nok bevegd meg utenfor husets fire vegger en nyttårsaften nå og da. Men aldri så lenge at jeg syns jeg kan skryte av det i ettertid. Det er vel bare ett tvilstilfelle.

For vi hadde en såkalt alenenatt på folkehøgskolen en eller annen gang. Alle skulle klare seg ett døgn alene i skogen. Jeg stilte selvsagt opp i dongeribukse og t-skjorte. Heldigvis tok jeg med den fantastisk fine jakken min som er sånn passe varm. Jeg sier heldigvis, fordi kvikksølvet krøp godt under ti minusgrader den natta. For ordens skyld: Jeg hadde stillongs under buksa. Og t-skjorta hadde et tykt, isolerende lag gammel svette.

Nå sitter jeg altså igjen med to samvittighetskvaler. Det er her jeg trenger DIN hjelp. (Språklig virkemiddel).
1. Hvis du (Hah!) vet hvilken kvinne som hadde sånn en fenomenal omsorg for meg, ber jeg deg på mine tær (?) om å si fra hvem hun er.
2. Har jeg, Thorbjørn, vært ute en vinternatt før?

Ps. Jeg er fortsatt klar over at et utall parenteser og digresjoner skaper god flyt.