Valget

Long time no siege, som det heter.

I dag var jeg i den beklemte situasjonen at jeg egentlig ikke hadde tid til å stemme ved kommunestyre- og fylkestingsvalget. Hvorfor jeg ikke har gjort det før, skyldes det samme som at jeg ikke er rakettforsker: ren og skjær latskap (jeg bryr meg egentlig ikke om raketter, så jeg hadde nok strengt tatt ikke blitt rakettforsker uansett om jeg hadde villet og orket eller hatt evnene til det i det hele tatt.)

Dagen begynte (som vanlig) med en god times slumring. Første forelesning var klokken 10:15, og jeg tenkte som alltid at jeg skulle stå opp et par timer tidligere for å lese litt ekstra. Kanskje jeg til og med kunne fått stemt før skolen begynte(!). Siden jeg ikke kjenner meg selv, forsto jeg ikke at det aldri noensinne vil kunne skje. Jeg kom meg (imponerende nok) opp rundt 09:30, etter at Marie nærmest la et nystekt brød oppå hodet mitt. Det tok litt tid før jeg fikk summet meg til å spise.

Da klokken rundet 09:50, tok jeg en titt i speilet og oppdaget et ukristelig bustete hår. Selvsagt endte jeg opp i dusjen. Å begrense tidsbruken i dusjen er en gave jeg (heldigvis?) ikke har fått . Jeg kom meg (imponerende nok) ut av dusjen etter et lite kvarter. Da var klokken 10:05 (du slapp å regne det ut selv), og forelesning nærmet seg skummelt fort. For de som ikke vet det, tar det drøye ti minutter fra dørstokken hjemme og til auditorium G1 ("Geologen").

Etter forelesningen, som for øvrig handlet om sprekker, riss (og sykelig mange andre begreper jeg for lengst har glemt), fant jeg og mine ekstremt kyndige kamerater et ledig grupperom i U1 (underetasjen i Realfagsbygget. Jeg har en bevisst strategi om å lære bort mest mulig om NTNU, sånn at flest mulig får kjempelyst til å begynne her). Vi gjorde en innlevering i Matte 4M, men jeg måtte gå før vi ble ferdige. Jeg har nemlig begynt i ny jobb! (dette kvalifiserer til nytt avsnitt)

Jeg og en annen kamerat har nemlig begynt i en jobb hvor vi skal underholde en gjeng gutter med ulike funksjonshemninger i et par timer hver mandag. Veldig utfordrende og gøyalt. Kan vel ikke si så mye om det siden jeg har (en dødskul) taushetsplikt.

Aaaaaaaaanyways, når vi var ferdige der, hadde klokken allerede rundet 17:30, og jeg og Marie hadde en avtale klokken 19:00. Selvfølgelig er det 3,1km fra jobben og hjem (jeg sjekka på gulesider.no), så det tok sin tid å gå. Fantastisk nok var det omtrent like langt å gå ned igjen sammen vei til der jeg og Marie hadde vår avtale. Klokken ble åtte, og jeg fikk en voldsom hamring i brøstet (slang for brystet). En halvtime senere klarte jeg ikke mer. Jeg måtte finne nærmeste valglokale.

Etter at uret (mobilen) viste 20:50, fant jeg døren til Hovedbiblioteket i Trondheim. Der inne var det en hel armé av gamle mennesker som ville forklare meg hvordan jeg kunne stemme. Jeg fikk omsider krøket meg inn i et usannsynlig lite avlukke. Først hadde jeg tenkt å stemme blankt. Hvor uansvarlig er det vel ikke å stemme på et parti man egentlig ikke har peiling på? Jeg har tenkt litt over det (mens jeg skriver, og jeg skriver 500 tegn i minuttet på full speed (har sjekka)), og jeg syns det er udemokratisk å stemme mer eller mindre tilfeldig på et parti.

Jeg har tenkt litt videre nå (mens jeg lagde et nytt avsnitt), og det er udemokratisk å ikke stemme i det hele tatt. Å stemme blankt er jo egentlig ikke godt for noe det heller, annet enn at valgdeltakelsesprosenten rykker opp en kvart mikropromille. Så det endte opp med at jeg stemte på et parti hvor jeg kjenner en av kandidatene. Hipp hipp hurra. Har du stemt? (spiller ingen rolle, for nå er det for sent)

Kjør debatt!

Draumen

God dag. Takk for sist.

Eg er svært redd for tida. Ikkje berre har eg med naud og neppe karra meg gjennom to eksamenar, eg har vore utsett for nokre grufulle draumar. Eg har aldri opplevd slikt nokon gong før. Det er så ille at eg ikkje har lyst til å leggje meg om kvelden. Eg har eigentleg ikkje lyst til å vite kvifor eg har desse draumane, men det har gått så langt at eg likevel treng å vite kva dei tyder.

(Ein fugl (meg sjølv) kvitrar meg i øyret at ein akutt kjensle av mangel på kunnskap rett i forkant av eksamen kan vere årsaka. Eg trur eg er einig.)

Så eg har kome til punktet utan nokon veg attende.* Eg tenkte å dele med dykk den verste draumen av dei alle. "Strykejernkvinna" har eg valt å kalle honom (draumen, red.anm.).

Vel, her er han (og eg tar atterhald om at nokre detaljar er utegløymd eller uriktige i samhøve med realiteten):

Det heile byrjar i ei finare stove. Eg vil seie det er i Statane, mest sannsynleg i California, om eg må gjette. Ein mann av stoltaste sort lager mat til sin vakre kone. (Noko er allereie her i utakt med slik det bør vere.) Han stend på kjøkkenet og struttar av sjølvtillit i sin sterke kropp. Ja, han er verkeleg sterk. Det kan ein sjå på musklane. Av ein eller annen grunn har han bar overkropp. Det skal vise seg å vere lagnadstungt... (slå opp ordet her)

Mannen er forresten mørk. Han har mørk og silkemjuk hud. Eg blei faktisk ein smule misunneleg på honom for utsjånaden hans då eg sov. Medan han stend og freser lauk, dukkar plutseleg ei smellvakker blondine opp. Ho gjeng rundt i satengklede og prøver å forføre den velfødde mannen. Han let seg ikkje affisere i særleg stor grad, for kona sit i sofaen og les avisa rett attmed kjøkkenet og følgjer med med eitt auge. De har ei open løysing, som det heiter, så det er ikkje ein veldig tung oppgåve å ha eitt auge på fjernsynet og eitt på mannen sin.

Men i draumen er det rett på sak. Den rykande heite blondina lèt seg ikkje knekke, men held fram flørtinga. Ho gnir handa varsamt over den nakne skuldra til mannen. Han snøftar høglytt av misnøye. Det viser seg at blondina er gjennomgåande vond. Ho svarer med å ta opp eit knøttlite, glødande strykejarn frå handveska si. Det er ikkje større enn det ytste leddet på tommelen. Ho tar eit skritt bakover så ho står omtrent ti centimeter frå honom. Så kaster ho strykejarnet av all sin kraft mot nakken hans. Det limer seg fast i huda. Berre stille ynking høyrast frå mannen (draumane mine er relativt lavmælte). Så trekk ho opp fleire strykejarn som ho viljug kastar nedover ryggen og armholen. Kona sit lamma av skrekk i sofaen. Blondina tømmer til slutt heile veska over den ein gong så stolte mannen. Han brølar tause brøl. Det lukter svidd kjøt (i den grad ein draum kan lukte noko). Den svarte, flotte mannen er redusert til noko ynkeleg. Han ligg og vrir seg i smerte. Pusten går saktere og saktere. Er han i ferd med å døy? Eller samlar han berre krefter til å ta rotta på blondina?

Eg veit ikkje, for eg vakna akkurat i den augneblinken. Veit nokon kva draumen min tyder? Det kostar meg mykje å brette ut livet mitt på denne måten. Eg håpar eg får noko att for det.

* the point of no return

Jeg vil ha to is

Neste gang jeg skal kjøpe is trenger jeg ikke å dvele ved frysboksen. Jeg ble nemlig fullstendig overbevist av en test jeg leste. Et representativt utvalg av befolkningen (barn mellom ti og tretten år) valgte den nye Smørbukk-isen som sin favoritt.

Smørbukk
Dommeren: "What say you?"
Barna: "God is, karamell og sjokolade"

Men som alle istester bør ha, hadde også denne en "bunn-i-bøtte-is". Ifølge testen kom det "mange ulyder da barna smakte på Isabella Lakris."

Isabella Lakris
Dommeren: "What say you?"
Et ærlig svar er det eneste rette i en istest. Selv om det kan bli vel utilslørt for noen.
Barna: "Den smaker bæsj. Skjønner ikke hvordan man kan lage is av lakris."

Siden barn som regel har god peiling, kommer jeg selvsagt til å kjøpe Isabella Lakris ved neste korsvei. Jeg har alltid hatt en grunnleggende nysgjerrighet for hvordan bæsj smaker, og jeg tror faktisk det ikke trenger å være så verst. Tvert imot kan det smake godt. Det er jo tross alt bæsj fra husdyr som slynges over åkrene om våren så avlingen skal få næring (og smak).

Du kan selv stemme over hvilken is du helst vil se (eventuelt smake) på 17.mai. Hvis "din is" ikke er på listen, kan du skrive en kommentar som forklarer hvorfor den burde være med.

Kilde: http://www.tv2underholdning.no/hjelperdeg/testbasen/test-av-is-til-17-mai-og-varme-sommerdager-3206373.html#top0

Livet med min kjære – revet vekk

Hadde aldri trodd jeg skulle skrive dette, men det er nå en gang slik at jeg tror det vil lønne seg å berette fra mitt hjerte.

Jeg har siden i forgårs følt meg som innsiden av en trykkoker. Trykket i en trykkoker er helt normalt idet vannet blir helt i, men etter hvert som temperaturen stiger øker trykket til det uutholdelige. Det har gått så lang tid nå at det er like før lokket spretter av av seg selv, og det blir ofte bare søl, så jeg prøver å løfte av lokket kontrollert.

Det var tiden på internatskole som satte i gang prosessen. Kjemien stemte liksom så bra allerede fra starten. Alt jeg gjorde sammen med henne var så riktig. Jeg følte bokstavelig talt at jeg trykte på de rette knappene. Hun var full av ydmykhet, og var med på det meste jeg foreslo. Alt var som i en drøm. Følelsen av å sveve på en rosa sky forsvant liksom aldri. Men etter hvert som tiden har gått har jeg innsett at hun har fått stadig større makt over meg. En så stor makt at jeg ikke kunne la det holde på lenger. Jeg har derfor besluttet å la mamma og pappa ta hånd om henne. De ga meg en sykkel og en tusenlapp for henne – jeg måtte jo få noe ut av dette...

Nordens Paris – alle idéers mor

Det hele hendte sommeren for to år siden. En venninne av meg, hadde overtalt meg til å bli med til Tromsø for å jobbe på et sommerhotell. Nå var det bare én dag igjen. Flyet gikk grytidlig neste morgen. Jeg pakket kofferten omhyggelig før jeg la meg. Den veide et par hundre gram for mye, men det fikk så være. Jeg tenkte at jeg nok ikke kom til å få sove. Til det var spenningen altfor stor. For meg var det som å flytte til andre siden av kloden.

Noen timer senere ljomet vekkerklokken. Hånden var lynraskt borte ved den. Akkurat som en løve venter i gresset på sitt byttedyr, ventet jeg på alarmen. Jeg hadde vært våken nesten hele tiden. Jeg kledde på meg og hastet inn i bilen. Mor kjørte den morgenen 1. Det var kanskje like så greit. Armer og ben sitret om kapp med hverandre. Vi ankom flyplassen en drøy halvtime etter vi startet. Jeg vinket mor adjø og gikk for å sjekke inn kofferten. Kaldsvetten sydet på hudoverflaten. Det var nesten så jeg lurte på om damen i skranken kunne høre brusingen. Men hun smilte bare til meg og sa det var greit med litt overvekt i dag. Jeg takket henne høflig, og kom meg gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg gikk ombord på flyet. Mer husker jeg ikke. Flyturen er som et stort tomrom. Som et sort hull i hukommelsen. 2

Jeg forsto raskt at jeg min frykt for å jobbe på sommerhotellet var ubegrunnet. For det første var det lite ved Tromsø som minnet om sommer. For det andre var det lite ved sommerhotellet som minnet om hotell. Avflasset maling på murveggene utvendig, overgrodde blomsterbed og overveldende mengder meterhøyt gress omkranset 3 hotellet. Etter en rundtur i byen forsto jeg at det er slik det skal være i Tromsø. Ustelte hager, dårlig vedlikeholdte hus og tromsøpalmer som vætet min bare hud med sitt giftige, etsende spytt.

Nei, sommerhotellet trengte sannelig en ansiktsløftning. Aldri før har jeg forært min estetiske sans den minste tanke. Nå skulle den få lov til å ta igjen alt det tapte. Jeg la store planer. Sjefen ga meg grønt lys for noen av dem. Først brukte jeg et par dager på å hugge ned alle tromsøpalmer jeg kom over. Det var en rusten, knekt ljå som fikk æren av mine sarte fingres nærvær. Den fikk virkelig kjørt seg, og det fikk strengt tatt jeg også. Dagen etter jeg var ferdig med palmemassakren, hadde naboen tydeligvis oppdaget at jeg hadde ryddet så fint. Han fant ut at han ville gjøre det samme. Han fant frem sin gedigne kantklipper, og gjorde jobben på en knapp time. Jeg ble en smule paff. Jeg tok meg selv i å bli «misunnelig på naboen».

Da jeg la frem mine planer om å så plen i en liten skråning nær hotellet, lo sjefen vennlig. Han sa jeg ikke måtte bli for ivrig. Det var tross alt «stuepike» jeg var hyret til å være. Jeg tok hans råd til etterretning, og begynte å fokusere på de innvendige oppgavene. Jeg ble etter hvert ganske flink til å re opp senger og stelle pent med gjestene. Likevel var det noen som aldri ble helt fornøyde...

Først kom en liten, men hissig, fransk dame til meg. Hun hadde reist langt, og la ikke skjul på at hun hadde en stor uvilje mot å snakke engelsk. Jeg fikk etter en lang diskusjon (det var snarere en monolog) på et noget ukjent språk, gitt henne et rom i underetasjen. Ikke lenge etter hørte jeg rumling og en merkverdig uling i veggen ved siden av resepsjonen. Så vidt jeg visste var det vareheisen som befant seg inni den veggen. Og jommen smatt ikke den lille, franske damen ut av vareheisen med et smertens drag over ansiktet og en ulyd ut av munnen som hadde gjort enhver flyalarm til skamme. Hun sprang bort til luken jeg tittet nysgjerrig ut av, før hun gav meg det glatte lag. Så begynte hun å hyle «Il fait froid! Il fait froid!». Jeg forsto ikke umiddelbart hva hun mente, men kunne gjette meg til hva hun siktet til ettersom hun var dyvåt, hadde en lett blåfarge i huden og var omslynget av et håndkle på størrelse med en utbrettet serviett. Jeg fulgte henne ned trappen til underetasjen og inn i dusjen. Hun var fortsatt frenetisk opptatt av å rope "Il fait froid!". Jeg viste henne hvordan justeringen av temperaturen på vannet i dusjen fungerte, og demonstrerte ved å si «chaud» (= varmt) og «froid» (= kaldt). Da roet hun seg. Jeg følte det var en like stor prestasjon som da Jesus stilnet stormen. Jeg hadde i tillegg gitt mening til Tromsøs kallenavn «Nordens Paris» med min eminente fransk.

Dagen etter kom den lille damen smilende bort til meg. Nå hadde jeg virkelig gjort noe bra, tenkte jeg. Sekunder senere kjeftet hun meg huden full 4. Denne gangen hadde hun iført seg en anelse mer dekkende bekledning, men var omtrent like hysterisk som kvelden før. Hun ville ha en rutetabell for lokalbussen i Kirkenes. Og var det noe jeg virkelig ikke hadde peiling på, måtte det være akkurat det. For dere som ikke vet det, er det rundt 750km mellom Tromsø og Kirkenes. Hun hadde liten interesse av min, i hennes øyne, utilslørte frekkhet. Hun nektet meg å bruke internett for å finne ut av problemet, og siden det var søndag, var turistinformasjonen stengt. Jeg fikk omsider vinket henne til side, og tok imot de andre gjestene som hadde tatt hele opptrinnet med stoisk ro. De syns vel i grunn det var ganske komisk.

Noen dager senere kom en gruppe funksjonshemmede gjester. De hadde besøkt hotellet flere ganger før. Hotellet hadde nemlig vært et hjem for vanskeligstilte barn i tiden etter krigen og noen tiår utover. Og denne gruppen brukte hotellet som et årlig møtepunkt for å snakke om sin ungdoms mareritt. Disse gjestene hadde altså blitt stuet vekk der som små, noe de ga klart uttrykk for. Spesielt en dame følte et stort eieforhold til hotellet, og utpekte meg tidlig som sin trell. Jeg måtte hente både det ene og det andre til henne, men hun ble aldri fornøyd.

En morgen hadde hun (endelig) fått en trang til å dusje seg. Jeg visste til enhver tid hva hun holdt på med. Hun var nemlig svært ivrig med å oppgi planene sine 5. Ikke før hun hadde forsvunnet opp til rommet sitt, kom også hun rumlende ned vareheisen. Hun skjelte meg ut etter noter. Jeg hadde visst glemt å sette inn stolen hun alltid har i dusjen når hun besøker hotellet.

I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan jeg skulle kunne vite at hun ønsket en stol i dusjen. Denne episoden har ridd meg som en mare, men jeg har likevel aldri gjort noe med det — før i dag.

I dag tok jeg sitteputen av en stol her hjemme, plasserte stolen i dusjen og satte meg på den. Så lot jeg vannet sildre over min vakre kropp. Sekunder ble til minutter. Minutter ble til timer. Det brydde meg ikke det spor at varmtvannstanken tømtes 6.

Nå har jeg fått svar. Endelig forstår jeg. Mine øyne har blitt åpne.

1 jeg sier egentlig aldri mor (og det var neppe hun som kjørte), men det ser bedre ut enn mamma.

2 fordi jeg sov

3 omkranset står ikke i internettordboka :(

4 måtte bare

5 spennende tvetydighet

6 det bryr meg egentlig ganske mye, men siden jeg tross alt ikke var i dusjen mer enn en liten halvtime, var varmtvannstanken langt fra tom.

Sagt om fis

- Sosialt sett er det annerledes når et barn gjør det enn når en voksen gjør det.
- Det representerer manglende selvkontroll, noe som ikke passer seg for en respektabel mann.
- Det blir ofte sett på som et viktig punkt i et forholds utvikling når paret kan praktisere denne kroppslige funksjonen i hverandres nærvær.
- Noen påstår at lyden som dannes skyldes at rumpeballene blafrer, men dette stemmer ikke.

Må si jeg liker å ha ferie.

Setningsanalyse og grammatikkleksjon

Jeg burde skulle kunne klare å lage* et innlegg, eller rettere sagt en setning, som de fleste uten spesielle interesser for setningsanalyse vil få store vanskeligheter med å, nettopp, analysere.

Jeg og min anonyme venn chattet nettopp, og kom i snakk om en særskilt setning jeg skrev til ham. Jeg ba ham analysere den for meg, hvilket viste seg å være en oppgave han ikke var verdig for. Jeg hadde håpet noen av dere ivrige lesere kunne hjulpet meg med dette (i denne setningen fins for øvrig verbformen konjunktiv 2.kondisjonalis (tror jeg))

Her (nå må dere holde dere fast) kommer setningen (samtlige, det vil si ett navn, er omgjort i respekt for den berørte parten): "du får kjefte 'Lasse' huden full"
Jeg forventer at noen klarer å analysere setningen. Finn subjekt, direkte og indirekte objekt (hvis det finnes slikt) etc.

Og så vil jeg gjerne si til dere som enkelte butikkjeder sier til kundene: "Er dere fornøyde, si det videre. Er dere misfornøyde, hold kjeft!"

* fem verb på rad, hvorav tre er modale hjelpeverb. Det er kanskje ikke lov til å bruke så mange etter hverandre, men jeg kjører en frekk og opprørsk stil i dag.