Livet med min kjære – revet vekk

Hadde aldri trodd jeg skulle skrive dette, men det er nå en gang slik at jeg tror det vil lønne seg å berette fra mitt hjerte.

Jeg har siden i forgårs følt meg som innsiden av en trykkoker. Trykket i en trykkoker er helt normalt idet vannet blir helt i, men etter hvert som temperaturen stiger øker trykket til det uutholdelige. Det har gått så lang tid nå at det er like før lokket spretter av av seg selv, og det blir ofte bare søl, så jeg prøver å løfte av lokket kontrollert.

Det var tiden på internatskole som satte i gang prosessen. Kjemien stemte liksom så bra allerede fra starten. Alt jeg gjorde sammen med henne var så riktig. Jeg følte bokstavelig talt at jeg trykte på de rette knappene. Hun var full av ydmykhet, og var med på det meste jeg foreslo. Alt var som i en drøm. Følelsen av å sveve på en rosa sky forsvant liksom aldri. Men etter hvert som tiden har gått har jeg innsett at hun har fått stadig større makt over meg. En så stor makt at jeg ikke kunne la det holde på lenger. Jeg har derfor besluttet å la mamma og pappa ta hånd om henne. De ga meg en sykkel og en tusenlapp for henne – jeg måtte jo få noe ut av dette...

Nordens Paris – alle idéers mor

Det hele hendte sommeren for to år siden. En venninne av meg, hadde overtalt meg til å bli med til Tromsø for å jobbe på et sommerhotell. Nå var det bare én dag igjen. Flyet gikk grytidlig neste morgen. Jeg pakket kofferten omhyggelig før jeg la meg. Den veide et par hundre gram for mye, men det fikk så være. Jeg tenkte at jeg nok ikke kom til å få sove. Til det var spenningen altfor stor. For meg var det som å flytte til andre siden av kloden.

Noen timer senere ljomet vekkerklokken. Hånden var lynraskt borte ved den. Akkurat som en løve venter i gresset på sitt byttedyr, ventet jeg på alarmen. Jeg hadde vært våken nesten hele tiden. Jeg kledde på meg og hastet inn i bilen. Mor kjørte den morgenen 1. Det var kanskje like så greit. Armer og ben sitret om kapp med hverandre. Vi ankom flyplassen en drøy halvtime etter vi startet. Jeg vinket mor adjø og gikk for å sjekke inn kofferten. Kaldsvetten sydet på hudoverflaten. Det var nesten så jeg lurte på om damen i skranken kunne høre brusingen. Men hun smilte bare til meg og sa det var greit med litt overvekt i dag. Jeg takket henne høflig, og kom meg gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg gikk ombord på flyet. Mer husker jeg ikke. Flyturen er som et stort tomrom. Som et sort hull i hukommelsen. 2

Jeg forsto raskt at jeg min frykt for å jobbe på sommerhotellet var ubegrunnet. For det første var det lite ved Tromsø som minnet om sommer. For det andre var det lite ved sommerhotellet som minnet om hotell. Avflasset maling på murveggene utvendig, overgrodde blomsterbed og overveldende mengder meterhøyt gress omkranset 3 hotellet. Etter en rundtur i byen forsto jeg at det er slik det skal være i Tromsø. Ustelte hager, dårlig vedlikeholdte hus og tromsøpalmer som vætet min bare hud med sitt giftige, etsende spytt.

Nei, sommerhotellet trengte sannelig en ansiktsløftning. Aldri før har jeg forært min estetiske sans den minste tanke. Nå skulle den få lov til å ta igjen alt det tapte. Jeg la store planer. Sjefen ga meg grønt lys for noen av dem. Først brukte jeg et par dager på å hugge ned alle tromsøpalmer jeg kom over. Det var en rusten, knekt ljå som fikk æren av mine sarte fingres nærvær. Den fikk virkelig kjørt seg, og det fikk strengt tatt jeg også. Dagen etter jeg var ferdig med palmemassakren, hadde naboen tydeligvis oppdaget at jeg hadde ryddet så fint. Han fant ut at han ville gjøre det samme. Han fant frem sin gedigne kantklipper, og gjorde jobben på en knapp time. Jeg ble en smule paff. Jeg tok meg selv i å bli «misunnelig på naboen».

Da jeg la frem mine planer om å så plen i en liten skråning nær hotellet, lo sjefen vennlig. Han sa jeg ikke måtte bli for ivrig. Det var tross alt «stuepike» jeg var hyret til å være. Jeg tok hans råd til etterretning, og begynte å fokusere på de innvendige oppgavene. Jeg ble etter hvert ganske flink til å re opp senger og stelle pent med gjestene. Likevel var det noen som aldri ble helt fornøyde...

Først kom en liten, men hissig, fransk dame til meg. Hun hadde reist langt, og la ikke skjul på at hun hadde en stor uvilje mot å snakke engelsk. Jeg fikk etter en lang diskusjon (det var snarere en monolog) på et noget ukjent språk, gitt henne et rom i underetasjen. Ikke lenge etter hørte jeg rumling og en merkverdig uling i veggen ved siden av resepsjonen. Så vidt jeg visste var det vareheisen som befant seg inni den veggen. Og jommen smatt ikke den lille, franske damen ut av vareheisen med et smertens drag over ansiktet og en ulyd ut av munnen som hadde gjort enhver flyalarm til skamme. Hun sprang bort til luken jeg tittet nysgjerrig ut av, før hun gav meg det glatte lag. Så begynte hun å hyle «Il fait froid! Il fait froid!». Jeg forsto ikke umiddelbart hva hun mente, men kunne gjette meg til hva hun siktet til ettersom hun var dyvåt, hadde en lett blåfarge i huden og var omslynget av et håndkle på størrelse med en utbrettet serviett. Jeg fulgte henne ned trappen til underetasjen og inn i dusjen. Hun var fortsatt frenetisk opptatt av å rope "Il fait froid!". Jeg viste henne hvordan justeringen av temperaturen på vannet i dusjen fungerte, og demonstrerte ved å si «chaud» (= varmt) og «froid» (= kaldt). Da roet hun seg. Jeg følte det var en like stor prestasjon som da Jesus stilnet stormen. Jeg hadde i tillegg gitt mening til Tromsøs kallenavn «Nordens Paris» med min eminente fransk.

Dagen etter kom den lille damen smilende bort til meg. Nå hadde jeg virkelig gjort noe bra, tenkte jeg. Sekunder senere kjeftet hun meg huden full 4. Denne gangen hadde hun iført seg en anelse mer dekkende bekledning, men var omtrent like hysterisk som kvelden før. Hun ville ha en rutetabell for lokalbussen i Kirkenes. Og var det noe jeg virkelig ikke hadde peiling på, måtte det være akkurat det. For dere som ikke vet det, er det rundt 750km mellom Tromsø og Kirkenes. Hun hadde liten interesse av min, i hennes øyne, utilslørte frekkhet. Hun nektet meg å bruke internett for å finne ut av problemet, og siden det var søndag, var turistinformasjonen stengt. Jeg fikk omsider vinket henne til side, og tok imot de andre gjestene som hadde tatt hele opptrinnet med stoisk ro. De syns vel i grunn det var ganske komisk.

Noen dager senere kom en gruppe funksjonshemmede gjester. De hadde besøkt hotellet flere ganger før. Hotellet hadde nemlig vært et hjem for vanskeligstilte barn i tiden etter krigen og noen tiår utover. Og denne gruppen brukte hotellet som et årlig møtepunkt for å snakke om sin ungdoms mareritt. Disse gjestene hadde altså blitt stuet vekk der som små, noe de ga klart uttrykk for. Spesielt en dame følte et stort eieforhold til hotellet, og utpekte meg tidlig som sin trell. Jeg måtte hente både det ene og det andre til henne, men hun ble aldri fornøyd.

En morgen hadde hun (endelig) fått en trang til å dusje seg. Jeg visste til enhver tid hva hun holdt på med. Hun var nemlig svært ivrig med å oppgi planene sine 5. Ikke før hun hadde forsvunnet opp til rommet sitt, kom også hun rumlende ned vareheisen. Hun skjelte meg ut etter noter. Jeg hadde visst glemt å sette inn stolen hun alltid har i dusjen når hun besøker hotellet.

I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan jeg skulle kunne vite at hun ønsket en stol i dusjen. Denne episoden har ridd meg som en mare, men jeg har likevel aldri gjort noe med det — før i dag.

I dag tok jeg sitteputen av en stol her hjemme, plasserte stolen i dusjen og satte meg på den. Så lot jeg vannet sildre over min vakre kropp. Sekunder ble til minutter. Minutter ble til timer. Det brydde meg ikke det spor at varmtvannstanken tømtes 6.

Nå har jeg fått svar. Endelig forstår jeg. Mine øyne har blitt åpne.

1 jeg sier egentlig aldri mor (og det var neppe hun som kjørte), men det ser bedre ut enn mamma.

2 fordi jeg sov

3 omkranset står ikke i internettordboka :(

4 måtte bare

5 spennende tvetydighet

6 det bryr meg egentlig ganske mye, men siden jeg tross alt ikke var i dusjen mer enn en liten halvtime, var varmtvannstanken langt fra tom.

Sagt om fis

- Sosialt sett er det annerledes når et barn gjør det enn når en voksen gjør det.
- Det representerer manglende selvkontroll, noe som ikke passer seg for en respektabel mann.
- Det blir ofte sett på som et viktig punkt i et forholds utvikling når paret kan praktisere denne kroppslige funksjonen i hverandres nærvær.
- Noen påstår at lyden som dannes skyldes at rumpeballene blafrer, men dette stemmer ikke.

Må si jeg liker å ha ferie.

Setningsanalyse og grammatikkleksjon

Jeg burde skulle kunne klare å lage* et innlegg, eller rettere sagt en setning, som de fleste uten spesielle interesser for setningsanalyse vil få store vanskeligheter med å, nettopp, analysere.

Jeg og min anonyme venn chattet nettopp, og kom i snakk om en særskilt setning jeg skrev til ham. Jeg ba ham analysere den for meg, hvilket viste seg å være en oppgave han ikke var verdig for. Jeg hadde håpet noen av dere ivrige lesere kunne hjulpet meg med dette (i denne setningen fins for øvrig verbformen konjunktiv 2.kondisjonalis (tror jeg))

Her (nå må dere holde dere fast) kommer setningen (samtlige, det vil si ett navn, er omgjort i respekt for den berørte parten): "du får kjefte 'Lasse' huden full"
Jeg forventer at noen klarer å analysere setningen. Finn subjekt, direkte og indirekte objekt (hvis det finnes slikt) etc.

Og så vil jeg gjerne si til dere som enkelte butikkjeder sier til kundene: "Er dere fornøyde, si det videre. Er dere misfornøyde, hold kjeft!"

* fem verb på rad, hvorav tre er modale hjelpeverb. Det er kanskje ikke lov til å bruke så mange etter hverandre, men jeg kjører en frekk og opprørsk stil i dag.

Livets skole er den beste

Dette er en lettelsens dag. Som overskriften mer enn antyder, har jeg endelig kommet fram til at livets skole er flere hakk bedre enn sivilingeniørutdanningen jeg holder på med.

Jeg valgte derfor, i samråd med Marie, mamma, pappa, en skokk ("flokk" er så utbrukt) med venner, samt to villedere (den egentlige funksjonen til veiledere), å slutte med to av dette semesterets fire emner.

Jeg skal begynne å studere mitt eget liv, siden det tross alt er den beste skole (i tillegg til å fortsette med to matteemner fram til eksamen).

Som en følge av at jeg hopper av mitt masterstudium i matematikk og fysikk, når dette lidelsens semester er over, må jeg mest sannsynlig finne på noe annet å gjøre (med mindre jeg blir uføretrygdet, noe som ikke er helt usannsynlig). Jeg vurderer nemlig sterkt å følge strømmen fra nå av. Jeg vil følge den allmenne oppfattelsen av hva som er gøy å studere.

Hva er ikke da mer naturlig enn å avholde en avstemning?

Ps. jeg vil prøve å påvirke "strømmen" til å mene det jeg syns høres gøyest ut. I det siste har jeg nemlig blitt meget inspirert til å bli voluntør (jf. K*etil (sensurerer navnet i tilfelle du ikke vil bli referert til)) e.l. i et spansktalende land. Norsk er bæsj, historie er bæsj, sosiologi er c*ap. Ja, dere forstår tegninga. Håper du, som en del av strømmen, vil prøve å lede strømmen i riktig retning.

Hvem vil jeg være?

I dette innlegget vil jeg fokusere (litt) på ulike varianter av den spenstige ordklassen 'interjeksjoner'. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vet om onomatopoetikon faller under interjeksjoner (og jeg gidder ikke å sjekke det ut). Men ikke nok med mine dristige språkleker! - jeg vil ta dere med på en rundreise i mine negative tanker. Det er selvsagt tilslørt av parenteser og dårlig humor, så he(he!)ld dykk fast!

Jeg lærte en gang at spørsmålet en skal stille seg selv ikke er "hva vil jeg bli?", men "hvem vil jeg være?". Jo mer jeg tenker over det, jo mer forvirret blir jeg. Lenge har jeg tenkt at jeg vil bli sivilingeniør. Det kan jo brukes til mangt og meget. Kanskje får jeg jobb i Statoil eller Hydr(!)o, og kanskje får jeg peng(hengheng!)er tilsvarende tjue tea(hi!)kspisebord (håhåhå! frekt i disse regnskogtider) i månedslønn. Det er så mange som sier det er spennende og utfordrende å være sivilingeniør. Og det tror gjerne.

Likevel er det noe som sier "Bjarne!" inni hodet mitt hver dag. (For dere som ikke kjenner meg så godt som jeg selv burde gjort, er "Bjarne" en interjeksjon jeg bruker når jeg er oppgitt og i villrede.) For når jeg går over til det andre spørsmålet "hvem vil jeg være?", omformulerer jeg litt på det (if I may*), så det blir "vil jeg være en sivilingeniørtype?". Mitt bilde av en sivilingeniør er en som jager etter karriere, arbeider mye, er en prosjektleder (jeg har som vane å hate både prosjekter og å være leder), tjener mye og forsker på utrolig mye rart.

Digresjon: Extreme Makeover (sånn at noen kuker til (dansk) huset ditt) ses i bakgrunnen. Det som skjer: Alle: "MOVE THAT BUS!" (fordi det står en stygg buss foran huset.) Mora i familien: skriker og hyler som om hun føder når hun ser huset. (Jeg har nylig sett et fødeprogram på nrk2, så jeg vet hva slags lyder som kommer ut av en kvinne når barnet spretter ut.)

Jeg tror årsaken til mitt frovri(nsk!)dde(?) bilde av sivilingeniører kommer av at jeg overhodet ikke har tro på at jeg kan bli en god sivilingeniør selv. Så da finner jeg jo selvsagt på unnskyldninger for å slutte. Jeg sliter også litt med å finne en mening med å utdanne meg til noe jeg ikke har den minste anelse om hva egentlig er. Linja jeg går på heter "Fysikk og matematikk", og er den desidert mest teoretiske av samtlige siv.ing.-linjer. Det er ytterst få som vet hva de har blitt selv ti år etter endt utdannelse. Jeg har gjort tidenes genistrek, ikke sant? Dette sidespranget som mest sannsynlig ikke vil bli fullført, koster meg jo en god bråte med penger, og ikke minst tid.

Så til poenget: Legg igjen en kommentar og si hva jeg skal bli (jeg mener 'hvem jeg skal være')! Det er også lov til å komme med flere negative tanker, men hvis du er optimistisk og livsglad kan du like gjerne skrive noe positivt. Du kan egentlig skrive nøyaktig det du vil. For du har ytringsfrihet! (minus dere som skriver 'blandt' og 'tilstede')

* skriver litt engelsk, så mine fremtidige internasjonale businesspartnere skal skjønne litt også.

Ps. jeg har eksamen i møkk.fys. (mekanisk fysikk) om halvannet døgn. Det er hovedemnet mitt, og jeg har ennå ikke begynt å øve. Ikke har jeg læreboka heller. Kjenner jeg meg selv rett, begynner jeg rundt klokka to i morgen. Det gir meg rundt ti timer, hvorav seks effektive øvingstimer (på en meget god dag). Jeg heier på meg selv!

Irritasjonsmoment i kvardagen

I dette innlegget skal jeg prøve å bruke den undervurderte verbsformen konjunktiv en gang i mellom. Jeg skal virkelig børste støv av den, og framheve den i sin egentlige pomp og prakt. Nå lurer nok alle på om dette er det eneste jeg har tenkt på siden forrige innlegg, og der har dere nok helt rett i deres 'lurerier', om det er lov å si. Det er nemlig det eneste som har beleiret tankene mine.

Som de mest kyndige av dere burde kunne se av overskriften, har jeg valgt 'irritasjonsmomenter i hverdagen' (fritt oversatt fra nynorsk) som tema. Nå har jeg allerede glemt hva som irriterer meg, men jeg kommer nok på noe når jeg skriver. Jeg kan jo lage en liste over hva som burde irritere meg, så kanskje jeg blir irritert snart.

Hah! Nå kom jeg på hva som irriterer meg! Dette:


Lagt til i senere tid:
Og den andre tingen som irriterer meg er at samtlige journalister i samtlige nettaviser skriver "til stede" feil. Neste gang dere ser "tilstede" i en artikkel, så la dem få høre det! Jeg har ved flere anledninger øst ut min vrede mot disse ignorante journalistene. Flere av dem har ydmykt takket for korreksjonen, mens andre har oversett det glatt. Fysjom! (Vårt Land er et hederlig unntak.)

Hva irriterer deg? Legg igjen en kommentar!