I dette innlegget vil jeg fokusere (litt) på ulike varianter av den spenstige ordklassen 'interjeksjoner'. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vet om onomatopoetikon faller under interjeksjoner (og jeg gidder ikke å sjekke det ut). Men ikke nok med mine dristige språkleker! - jeg vil ta dere med på en rundreise i mine negative tanker. Det er selvsagt tilslørt av parenteser og dårlig humor, så he(he!)ld dykk fast!
Jeg lærte en gang at spørsmålet en skal stille seg selv ikke er "hva vil jeg bli?", men "hvem vil jeg være?". Jo mer jeg tenker over det, jo mer forvirret blir jeg. Lenge har jeg tenkt at jeg vil bli sivilingeniør. Det kan jo brukes til mangt og meget. Kanskje får jeg jobb i Statoil eller Hydr(!)o, og kanskje får jeg peng(hengheng!)er tilsvarende tjue tea(hi!)kspisebord (håhåhå! frekt i disse regnskogtider) i månedslønn. Det er så mange som sier det er spennende og utfordrende å være sivilingeniør. Og det tror gjerne.
Likevel er det noe som sier "Bjarne!" inni hodet mitt hver dag. (For dere som ikke kjenner meg så godt som jeg selv burde gjort, er "Bjarne" en interjeksjon jeg bruker når jeg er oppgitt og i villrede.) For når jeg går over til det andre spørsmålet "hvem vil jeg være?", omformulerer jeg litt på det (if I may*), så det blir "vil jeg være en sivilingeniørtype?". Mitt bilde av en sivilingeniør er en som jager etter karriere, arbeider mye, er en prosjektleder (jeg har som vane å hate både prosjekter og å være leder), tjener mye og forsker på utrolig mye rart.
Digresjon: Extreme Makeover (sånn at noen kuker til (dansk) huset ditt) ses i bakgrunnen. Det som skjer: Alle: "MOVE THAT BUS!" (fordi det står en stygg buss foran huset.) Mora i familien: skriker og hyler som om hun føder når hun ser huset. (Jeg har nylig sett et fødeprogram på nrk2, så jeg vet hva slags lyder som kommer ut av en kvinne når barnet spretter ut.)
Jeg tror årsaken til mitt frovri(nsk!)dde(?) bilde av sivilingeniører kommer av at jeg overhodet ikke har tro på at jeg kan bli en god sivilingeniør selv. Så da finner jeg jo selvsagt på unnskyldninger for å slutte. Jeg sliter også litt med å finne en mening med å utdanne meg til noe jeg ikke har den minste anelse om hva egentlig er. Linja jeg går på heter "Fysikk og matematikk", og er den desidert mest teoretiske av samtlige siv.ing.-linjer. Det er ytterst få som vet hva de har blitt selv ti år etter endt utdannelse. Jeg har gjort tidenes genistrek, ikke sant? Dette sidespranget som mest sannsynlig ikke vil bli fullført, koster meg jo en god bråte med penger, og ikke minst tid.
Så til poenget: Legg igjen en kommentar og si hva jeg skal bli (jeg mener 'hvem jeg skal være')! Det er også lov til å komme med flere negative tanker, men hvis du er optimistisk og livsglad kan du like gjerne skrive noe positivt. Du kan egentlig skrive nøyaktig det du vil. For du har ytringsfrihet! (minus dere som skriver 'blandt' og 'tilstede')
* skriver litt engelsk, så mine fremtidige internasjonale businesspartnere skal skjønne litt også.
Ps. jeg har eksamen i møkk.fys. (mekanisk fysikk) om halvannet døgn. Det er hovedemnet mitt, og jeg har ennå ikke begynt å øve. Ikke har jeg læreboka heller. Kjenner jeg meg selv rett, begynner jeg rundt klokka to i morgen. Det gir meg rundt ti timer, hvorav seks effektive øvingstimer (på en meget god dag). Jeg heier på meg selv!