Sagt om fis

- Sosialt sett er det annerledes når et barn gjør det enn når en voksen gjør det.
- Det representerer manglende selvkontroll, noe som ikke passer seg for en respektabel mann.
- Det blir ofte sett på som et viktig punkt i et forholds utvikling når paret kan praktisere denne kroppslige funksjonen i hverandres nærvær.
- Noen påstår at lyden som dannes skyldes at rumpeballene blafrer, men dette stemmer ikke.

Må si jeg liker å ha ferie.

Setningsanalyse og grammatikkleksjon

Jeg burde skulle kunne klare å lage* et innlegg, eller rettere sagt en setning, som de fleste uten spesielle interesser for setningsanalyse vil få store vanskeligheter med å, nettopp, analysere.

Jeg og min anonyme venn chattet nettopp, og kom i snakk om en særskilt setning jeg skrev til ham. Jeg ba ham analysere den for meg, hvilket viste seg å være en oppgave han ikke var verdig for. Jeg hadde håpet noen av dere ivrige lesere kunne hjulpet meg med dette (i denne setningen fins for øvrig verbformen konjunktiv 2.kondisjonalis (tror jeg))

Her (nå må dere holde dere fast) kommer setningen (samtlige, det vil si ett navn, er omgjort i respekt for den berørte parten): "du får kjefte 'Lasse' huden full"
Jeg forventer at noen klarer å analysere setningen. Finn subjekt, direkte og indirekte objekt (hvis det finnes slikt) etc.

Og så vil jeg gjerne si til dere som enkelte butikkjeder sier til kundene: "Er dere fornøyde, si det videre. Er dere misfornøyde, hold kjeft!"

* fem verb på rad, hvorav tre er modale hjelpeverb. Det er kanskje ikke lov til å bruke så mange etter hverandre, men jeg kjører en frekk og opprørsk stil i dag.

Livets skole er den beste

Dette er en lettelsens dag. Som overskriften mer enn antyder, har jeg endelig kommet fram til at livets skole er flere hakk bedre enn sivilingeniørutdanningen jeg holder på med.

Jeg valgte derfor, i samråd med Marie, mamma, pappa, en skokk ("flokk" er så utbrukt) med venner, samt to villedere (den egentlige funksjonen til veiledere), å slutte med to av dette semesterets fire emner.

Jeg skal begynne å studere mitt eget liv, siden det tross alt er den beste skole (i tillegg til å fortsette med to matteemner fram til eksamen).

Som en følge av at jeg hopper av mitt masterstudium i matematikk og fysikk, når dette lidelsens semester er over, må jeg mest sannsynlig finne på noe annet å gjøre (med mindre jeg blir uføretrygdet, noe som ikke er helt usannsynlig). Jeg vurderer nemlig sterkt å følge strømmen fra nå av. Jeg vil følge den allmenne oppfattelsen av hva som er gøy å studere.

Hva er ikke da mer naturlig enn å avholde en avstemning?

Ps. jeg vil prøve å påvirke "strømmen" til å mene det jeg syns høres gøyest ut. I det siste har jeg nemlig blitt meget inspirert til å bli voluntør (jf. K*etil (sensurerer navnet i tilfelle du ikke vil bli referert til)) e.l. i et spansktalende land. Norsk er bæsj, historie er bæsj, sosiologi er c*ap. Ja, dere forstår tegninga. Håper du, som en del av strømmen, vil prøve å lede strømmen i riktig retning.

Hvem vil jeg være?

I dette innlegget vil jeg fokusere (litt) på ulike varianter av den spenstige ordklassen 'interjeksjoner'. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vet om onomatopoetikon faller under interjeksjoner (og jeg gidder ikke å sjekke det ut). Men ikke nok med mine dristige språkleker! - jeg vil ta dere med på en rundreise i mine negative tanker. Det er selvsagt tilslørt av parenteser og dårlig humor, så he(he!)ld dykk fast!

Jeg lærte en gang at spørsmålet en skal stille seg selv ikke er "hva vil jeg bli?", men "hvem vil jeg være?". Jo mer jeg tenker over det, jo mer forvirret blir jeg. Lenge har jeg tenkt at jeg vil bli sivilingeniør. Det kan jo brukes til mangt og meget. Kanskje får jeg jobb i Statoil eller Hydr(!)o, og kanskje får jeg peng(hengheng!)er tilsvarende tjue tea(hi!)kspisebord (håhåhå! frekt i disse regnskogtider) i månedslønn. Det er så mange som sier det er spennende og utfordrende å være sivilingeniør. Og det tror gjerne.

Likevel er det noe som sier "Bjarne!" inni hodet mitt hver dag. (For dere som ikke kjenner meg så godt som jeg selv burde gjort, er "Bjarne" en interjeksjon jeg bruker når jeg er oppgitt og i villrede.) For når jeg går over til det andre spørsmålet "hvem vil jeg være?", omformulerer jeg litt på det (if I may*), så det blir "vil jeg være en sivilingeniørtype?". Mitt bilde av en sivilingeniør er en som jager etter karriere, arbeider mye, er en prosjektleder (jeg har som vane å hate både prosjekter og å være leder), tjener mye og forsker på utrolig mye rart.

Digresjon: Extreme Makeover (sånn at noen kuker til (dansk) huset ditt) ses i bakgrunnen. Det som skjer: Alle: "MOVE THAT BUS!" (fordi det står en stygg buss foran huset.) Mora i familien: skriker og hyler som om hun føder når hun ser huset. (Jeg har nylig sett et fødeprogram på nrk2, så jeg vet hva slags lyder som kommer ut av en kvinne når barnet spretter ut.)

Jeg tror årsaken til mitt frovri(nsk!)dde(?) bilde av sivilingeniører kommer av at jeg overhodet ikke har tro på at jeg kan bli en god sivilingeniør selv. Så da finner jeg jo selvsagt på unnskyldninger for å slutte. Jeg sliter også litt med å finne en mening med å utdanne meg til noe jeg ikke har den minste anelse om hva egentlig er. Linja jeg går på heter "Fysikk og matematikk", og er den desidert mest teoretiske av samtlige siv.ing.-linjer. Det er ytterst få som vet hva de har blitt selv ti år etter endt utdannelse. Jeg har gjort tidenes genistrek, ikke sant? Dette sidespranget som mest sannsynlig ikke vil bli fullført, koster meg jo en god bråte med penger, og ikke minst tid.

Så til poenget: Legg igjen en kommentar og si hva jeg skal bli (jeg mener 'hvem jeg skal være')! Det er også lov til å komme med flere negative tanker, men hvis du er optimistisk og livsglad kan du like gjerne skrive noe positivt. Du kan egentlig skrive nøyaktig det du vil. For du har ytringsfrihet! (minus dere som skriver 'blandt' og 'tilstede')

* skriver litt engelsk, så mine fremtidige internasjonale businesspartnere skal skjønne litt også.

Ps. jeg har eksamen i møkk.fys. (mekanisk fysikk) om halvannet døgn. Det er hovedemnet mitt, og jeg har ennå ikke begynt å øve. Ikke har jeg læreboka heller. Kjenner jeg meg selv rett, begynner jeg rundt klokka to i morgen. Det gir meg rundt ti timer, hvorav seks effektive øvingstimer (på en meget god dag). Jeg heier på meg selv!

Irritasjonsmoment i kvardagen

I dette innlegget skal jeg prøve å bruke den undervurderte verbsformen konjunktiv en gang i mellom. Jeg skal virkelig børste støv av den, og framheve den i sin egentlige pomp og prakt. Nå lurer nok alle på om dette er det eneste jeg har tenkt på siden forrige innlegg, og der har dere nok helt rett i deres 'lurerier', om det er lov å si. Det er nemlig det eneste som har beleiret tankene mine.

Som de mest kyndige av dere burde kunne se av overskriften, har jeg valgt 'irritasjonsmomenter i hverdagen' (fritt oversatt fra nynorsk) som tema. Nå har jeg allerede glemt hva som irriterer meg, men jeg kommer nok på noe når jeg skriver. Jeg kan jo lage en liste over hva som burde irritere meg, så kanskje jeg blir irritert snart.

Hah! Nå kom jeg på hva som irriterer meg! Dette:


Lagt til i senere tid:
Og den andre tingen som irriterer meg er at samtlige journalister i samtlige nettaviser skriver "til stede" feil. Neste gang dere ser "tilstede" i en artikkel, så la dem få høre det! Jeg har ved flere anledninger øst ut min vrede mot disse ignorante journalistene. Flere av dem har ydmykt takket for korreksjonen, mens andre har oversett det glatt. Fysjom! (Vårt Land er et hederlig unntak.)

Hva irriterer deg? Legg igjen en kommentar!

Den skuggefulle einsemda

I dette skjønnlitterære innlegget finnes det snev av parallellisme til det virkelig liv. Tolk. Og beklager mitt rustne mål. En stund siden sist.

Det var ein gong for lenge, lenge sidan - den sommaren då det snødde om sommaren. Det var på den tida kloakken enno ikkje hadde vorte lagt i røyr, men rann fritt i rennesteinen. Ein dag den sommaren sat ein liten gut med namn Gunnjan og såg på graset som grodde og på målinga som tørka på husveggen. Det tok si tid dette her, tenkte guten. Ikkje så rart, sidan det snødde og var det mest ofselege uvêr ein kunne tenkje seg.

Då målinga endeleg hadde tørka, hadde kvelden kome. Det er ikkje eingong sikkert at målinga hadde tørka, for det var så mørkt at det var umogleg å sjå. Og Gunnjan torde ikkje stikke hovudet bort til veggen. Han kunne jo ha vorte raud på nasen!

Då den stakkars guten hadde stabla beina sine innanfor dørstokken, satte han seg ned andsynes kakkelomnen. Han var heilt åleine den kvelden. Ikkje berre hadde syster hans drege på tokt til nabogarden, foreldra hans hadde òg funne nokre grannar dei åt og sov over hjå.

Gunnjan hadde inkje å gjere. Han kunne alltids mjølke kyrne eller spyle katten, men han fann ut at det kunne dei klare heilt fint sjølv. Gunnjan tok opp spikkekniven sin - den han hadde arva frå bestefar sin. Han tok eit stykke tre frå vedskjulet og satte seg framfor omnen att. Han byrja å spikke. Det tok ikkje lang tid før Gunnjan sat med ein bokhylle i nevane. No har eg verkeleg lagt gullegget, tenkte han med seg sjølv. Eg kan jo lage mykje forskjellig, og selje det på marknaden til dei som treng ting til garden sin.

Den dagen grunnla Gunnjan eit av verdas største selskap, SPIKKEA.

Mørkt i enden av tunnelen

Om natten er det som regel mørkt i enden (altså utenfor) av tunnelen. Enkelte steder i Norge står ikke solen opp om vinteren, og da er det (såfremt det er fungerende kunstig belysning i tunnelen) alltid (om vinteren) lysere inni tunnelen. På bakgrunn av dette, stille jeg meg uforstående til at "alle" higer etter å "se lys i enden av tunnelen". Riktig gamle mennesker er riktignok, i mine øyne, unnskyldt. Det fantes jo flust av tunneler uten belysning før i tiden. Nok om det.

Nå har jeg og min utkårede vært på bryllupsreise. Turen ble (selvfølgelig) lagt til Nordland og den berømte Helgelandskysten. Der skulle vi ha en idyllisk sykkelferie med medfølgende øyhopping. Først oppdaget vi at det ikke fantes sykkelvesker der vi hadde planlagt at det skulle finnes sykkelvesker. Ja ja, tenkte jeg. Jeg kan jo bare sykle med min store og deilige ryggsekk. Og slik gikk ferden videre.

Vi brydde oss selvsagt ikke med å ta med telt på denne turen. Værmeldingene var gode, og vi fant ut at å sove under åpen himmel måtte være toppen av koselighet. Problemet var bare at omkring åtte milliarder knott og mygg hadde tenkt nøyaktig den samme tanken. Marie fikk min passelig lange sovepose, mens jeg fikk hennes passelig korte sovepose.

En gang i mellom sjekket jeg forholdene utenfor soveposen. Dette gjorde jeg ved å stikke armen ut av soveposen, rett opp i luften med knekk i håndleddet. På den måte minnet armen min om et periskop. Det tenkte jeg måtte se litt tøft ut. Utfordringen ble at jeg ikke så tøff ut, men heller så meget velsmakende (og homo) ut (for knotten). Etter om lag ti sekunder hadde hånden min blitt antastet av samtlige insekt på jorden. Om hånden likte det, vet jeg ikke. Den ble i hvert fall rød og oppsvulmet... (håhåhå!)

Etter dette gjorde vi masse (som ikke egner seg på trykk). (Egentlig gjorde vi masse som egner seg på trykk, men jeg syns det er dritkjedelig å skrive blogg i dag, så jeg må begrense meg litt).

Uansett, ferden gikk videre til en fugleøy. Her fant jeg fort ut at jeg kunne gjøre mitt livs mest adrenalinframkallende stunt. Bare ta en titt på dette bildet!

Her har jeg tatt en råsjanse. Dette er altså i et naturreservat. Jeg har nettopp lest skiltet, og er fullt klar over hva det betyr. Feltet mellom de rød strekene er gangstien. Jeg føler meg dristig. Når noen spør meg senere i livet om jeg har gjort noe spennende i livet, kan jeg jo bare nikke høflig og ta fram albumet hvor dette bildet er. Legg merke til at jeg blåser opp magen for å virke enda litt mer mandig. Herlig følelse å stå der. Det bruste godt i mitt kriminelle blod.


Hvis dette var et sjokk for deg, har du flere godsaker i vente. Bare klikk her!

Nok en gang har jeg stor grunn til å være fornøyd med bloggen min. Legg gjerne igjen en kommentar. Smask og dask!