Det var ikke noe problem å stå opp neste morgen. Kanskje fordi jeg ikke hadde rukket å sovne skikkelig ennå. Jeg skar noen brødskiver, puttet dem i en pose og la ved noen salamiskiver. Drikke måtte jeg også ha med, så jeg blandet meg noe Fun Light med jordbærsmak. Fun Light med jordbærsmak har forresten en farge som minner skummelt mye om rødsprit. Vel, så var det å småjogge til bussen. Tjueseks kroner for å sitte på en buss som tar minst dobbelt så lang tid som bil, og attpåtil går den ikke helt fram til arbeidsplassen. Hah!
Jeg kom meg nå iallfall fram, og møtte opp på jobben med et håp om å slippe å male enda en pumpestasjon. Eller, på en måte er det ganske greit å male. Jeg får tid til å tenke. Og hvis jeg vil slippe å tenke, setter jeg på hørselsvern med innebygd radio. Radioresepsjonen kan fort få meg til å se schizofren ut der jeg står ved et øde, rødt skur og maler og ler om hverandre.
Det ble til at jeg måtte fortsette med malingen også denne dagen. Jeg kjørte litt hit og litt dit for å finne en passende pumpestasjon. Listen over stasjoner som burde vært malt var tydeligvis svært lite oppdatert. Dagen før hadde jeg kjørt over ti mil i løpet av arbeidsdagen. Mesteparten av kjøringen var fullstendig bortkastet, siden jeg bare fant strøkne stasjoner. Denne dagen var i stor grad lik. Jeg fant et par vindski og en dør å male, men lite ellers.
Etter lunsj fikk jeg være med den kommunale rørleggeren til en pumpestasjon hvor det var noe som ikke fungerte som det skulle. Gassalarmen hans ble utløst med en gang døren ble åpnet. Det luktet relativt vondt der inne. Det vil si, jeg fikk ikke lov til å gå inn med det samme. Hydrogensulfid er visstnok en giftig gass, og mengden gass der inne kunne drepe en (vesle)voksen blåhval, ifølge herr Rørlegger. Vi fikk til slutt ordnet pumpen og noen ventiler som hadde låst seg, og alt var bare fryd og gammen. Men det tok så lang tid at det ikke var mer tid igjen til å male. Det var da enda godt, tenkte jeg. Så måtte jeg prøve å komme meg hjemover.
Pappa hentet meg ved arbeidsplassen. Han kjørte meg til busstasjonen. Jeg følte meg ikke spesielt attraktiv i min knallgule kommunedrakt som var fullstendig tilsmusset av olje og maling. Penger til bussen måtte jeg også få tak i. Jeg gikk til minibanken for å sjekke saldoen. Kr 91,35. Ikke nok til å ta ut der. Jeg manglet bare fem kroner til bussen. Narvesen ble min løsning. Trodde jeg. Kortet ble avvist. Jeg spurte til slutt om jeg kunne få bare fem kroner ekstra på den avisen jeg forsøkte å kjøpe. Kortet ble på nytt avvist. Ah, jeg trenger bare fem kroner til bussen, tenkte jeg i overkant høyt. Damen bak kassen rotet godt nedi lommene sine. Her har du en femmer! På huset, sa hun. Hun kan ikke ha hatt et spesielt godt selvbilde, for jeg klarte i hvert fall ikke helt å forestille meg at hun lignet på et hus.
Jeg gikk med glede inn på bussen. Tenk at det fins slike mennesker, med tankene rettet mot Narvesen-damen. Alle som jobber/har jobbet på Narvesen er fantastiske, tenkte jeg. Men bussturen skulle ikke gå helt som planlagt...
Det tok ikke mange minuttene før jeg merket at øyelokkene ble beundringsverdig tunge. Jeg prøvde alle de skitneste triks for å holde dem oppe. Spille Snake på mobilen, sitte på knyttneven med tommelen opp osv. De vanlige triksene. Jeg sovnet tvert. Da jeg våknet opp igjen, var det kun to andre igjen på bussen. De var i ferd med å gå av. Jeg spratt opp av setet og kastet meg ut av bussen. Noen hus og en stor skog var alt jeg kunne se rundt meg.
Skog er bedre enn hus, gryntet jeg fornøyd til meg selv. Så gikk jeg inn i den dype skogen. Da jeg hadde gått vel en halvtime, fikk jeg plutselig øye på en oransje katt like foran meg. Dette var temmelig langt inni skogen. Jeg skvatt til, må jeg innrømme. Det gjorde også 'katten'. Det viste seg fort at katten hadde merkelig gener, for den hadde tjukk pels og lang hale med hvit ende. Og den kunne løpe.
Innlegg slutt.
