Dirty business - Del 1 av 1: Avløpsrenseanlegget

I dag fikk jeg lyst til å skrive et annerledes blogginnlegg - et innlegg om mitt livs ekskursjon på et avløpsrenseanlegg. Det skal være bildebasert og med en forklarende tekst til bildene. Målet er å drive folkeopplysning om en skitten bransje. Så hvis du ikke føler deg opplyst etter at du har frest gjennom dette, har du deg selv å takke for at du vet alt fra før. NB! Bilder lyver ikke.

Oppstoda frå nynorskens djupe grav

Kjære skumlesarar. I lang tid har Ivar Aasens ande, ved å skrike til meg i søvne med sitt særs nyttige språk, ridd meg som ei mare. Eg vil med dette forsøkje å kvitte meg med problemet ved å skrive dette kvasinynorske blogginnlegget om språk og andre kvardagslege ting. (Klokkeklar logikk.)

Eg byrjar med ein klisjé i det norske språk (påpekande pronomen utan samsvarande bestemt form gjer meg fegen). Klisjeen er gjeve i dette dømet: "Eg dreg til skogs no, viss du lurde." Poenget er at, merkar allereie no at eg er på gyngande grunn med å skrive nynorsk, vedkommande dreg til skogs uavhengig om den andre personen lurer eller ikkje. Eg synst det er fantastisk at nokon (eg) endeleg har avslørt denne livsløgnen mange i det ganske land lever på.

Ein annan ting som kan irritere sjølv ei døv bestemor, er den utstrakte bruken av, og dette gjer seg best på bokmål, "i forhold til" (innsåg no at "i forhold til" er like mykje nynorsk som bokmål). Her fryktar eg at eg og mine meiningsfeller kjempar ein fånyttes kamp. Bruken av uttrykket vert kalla "eit språkleg virus" av høgt akta språkforskarar, og årsaka er enkel: "I forhold til" kan byttast ut med nær sagt kva for slags preposisjon ein måtte ynskje (trur nokon). Eit døme: "Eg kan ikkje sjå korleis sløsing med mat har nokon slags relevans i forhold til Dei Vortelause Aleinemødrenes brønnboringsprosjekt i Indre Sogn." Viss du ikkje ser kva som er galt i den forrige setninga, så er du slettes ikkje åleine. Og eg seier ikkje at du er språkleg ignorant. Men kanskje har du vorte smitta av det språklege viruset? Dette er eit virus ein mann eg kjenner stor age for har kalt "forholdisme". Har du fleire spørsmål enn svar (til dømes fordelinga spørsmål: 1 svar: 0), kan du sjekke ut nettsida http://forholdisme.no/.

Den same mannen som oppfant forholdisme, har eg òg hatt ei omfattande brevveksling med i seinare tid (eg sendte ein e-post til han, og han svarte med ein e-post). Denne gongen gjaldt det om konjunktiv finst på norsk (nynorsk òg, for så vidt). Fyrst hadde eg riktignok, gjennom ein ytterst anonym ven, spurd ein greskprofessor om saka. Det eg konkret lurde på var om når ein nyttar ei fortidsform av eit verb for å uttrykke seg om noe i notid eller framtid, så må det vel vere konjunktiv. Konjunktiv er ein form som mine lærarar på videregåande skule (heile den språkfaglege bunten av dei) hevda at ikkje finst på norsk (utanom i forelda former som "signa vere du!" eller "leve konge!").

Då eg konfronterte den eine av dei med setninga "skulle ikkje du være på eit møte om ti minutt?", blei han støkken og fòr av garde. Det var det siste eg såg til han. Nokon seier at han den dag i dag gøymer seg i skogen og et bark og syng saman med fuglane (oppklaring: Nei, ingen seier det, og eg har sett han fleire gonger i ettertid). Greskprofessoren sa tydeleg at dette ikkje var nokon konjunktiv, men han var heller ikkje sikker på hva fenomenet vert kalla. Så stafettpinnen gjekk vidare til "språkmannen". Svaret eg fekk frå språkmannen var (fritt frå minnet): "Alle som ikke studerer gresk vil forstå at dette er en muntlig konjunktivform". Thorbjørn 1 greskprofessor 0.

Over til noko heilt anna. Eg har bakt mykje brød i det siste. No har eg funne ein metode eg synst er heilt fenomenal. Eg blandar saman mjøl, gjær og salt og tilset ein god del vatn, og rører med ei sleiv i eit lite minutt. Deigen skal vere meir klissete enn snørret til ein barnehageunge med biholebetennelse. Så skal han heve under plast i eit par timar. Så skrur eg på omnen, set vår nydelege omnsfaste steikjepanne med lokk inn i omnen (før omnen vert varm) og ventar til temperaturen har nådd 240°C. Då tek eg steikjepanna ut or omnen, tek av lokket og velter varsamt røra (deigen) oppi panna. Så set eg på lokket og legg steikjepanna inn i omnen att. 30-40 minutt med lokk, 15-20 minutt utan og vips så har du eit heilt spesielt brød.

No har eg vondt i heile kroppen av å skrive "nynorsk", og eg fekk nettopp denne meldinga frå internettordboka: "Ordboka har en overforbruksperre mot nedlastning utenfor Universitetet i Oslo. Du/dere har brukt den for mye. Vent en stund og prøv igjen."

Sanneleg, sanneleg seier eg dykk: Det er tungt å stande opp frå nynorskens djupe grav.

Fødselsdagen

Dette var dagen som skulle være så bra, dagen hvor alle jeg møtte skulle nikke bekreftende med leppene knepet sammen og tenke "joda, sannelig holder han seg godt."

Dagen begynte aldeles strålende. Min kjære Marie sto opp avskyelig tidlig (hun er et lite knepp mer glad i å stå opp tidlig enn jeg.) Jeg valgte å slumre. Det er lov på bursdagen sin, er det ikke? Å slumre, mener jeg. Jeg slumret én gang før jeg skrudde av alarmen helt. I dag ville jeg sove "til jeg våknet". (Går det forresten an å ikke sove til man våkner (med unntak av når man stryker med?)?)  Uansett, jeg våknet til slutt.

Hva skulle jeg nå finne på? Jeg visste inderlig godt at vi hadde gått på en "brødsmell". Vi hadde selvsagt spist opp alt kvelden før. Redningen ble to år gamle flatbrød i følgende komposisjon fra nederst til øverst (eller vice versa): Flatbrød - egg og bacon - flatbrød. Det holdt med fem identiske slike. Selv om flatbrødene smakte glava, ble jeg god og mett.

Dagen fortsatte med ski-NM på Voss (på tv). Det var i grunnen ikke spesielt spennende. Ingen tøffe dueller eller spurter (kanskje en sammenheng med at det var intervallstart, og ikke fellesstart). NM var over på et blunk, og "hverdagen hentet meg inn". Jeg gjorde en oppgave i et emne/fag jeg egentlig ikke vil ha, men må ha ene og alene på grunn av byråkrati. Der lærte jeg hvor mange nordmenn jeg kan slukke tørsten til hvis jeg selv kan bestemme hvor mange liter av Sagelva (en elv i Trondheim) jeg kan tappe hver dag hele året. Jeg endte opp med hundredeogtredvetusen mennesker.
Visste du at...
... en gjennomsnittlig europeer forbruker 200 liter vann i døgnet?
... 0-70% av vannet som tappes fra drikkevannskildene lekker ut gjennom sprekker og skjøter før de når forbrukerne (avhengig av hvilken kommune du er i)?
... i Indonesia blir man kanskje tvunget til å flytte hele hovedstaden Jakarta fordi grunnvannet er blitt forurenset av forurensning og uforsiktig håndtering av avløpsvann.

Etterpå måtte jeg gå den tunge veien til skolen for en times gruppemøte i et annet fag jeg håper er spennende. Det heter teknologiledelse, og er mulighetenes fag. Her skal vi komme opp med visjonære innovasjoner med stort, kommersielt potensiale. Den første ideen vår var en kombinert svamp og nal. Tanken var at den skulle gjøre tavlen så ren at vaskepersonene (kjønnsnøytralt for vaskedame, selv om vi alle godt vet at over hundre prosent av vaskepersonene er damer) slipper å vaske alle tavlene etter endt skoledag. Etter å ha rådført oss med andre som har hatt teknologiledelse før, fikk vi inntrykk av at denne ideen kom før både tavlen, svampen og nalen var oppfunnet. Vi ble derfor tvunget til å finne flere "visjonære" ideer. Hva vi kom fram til er selvsagt en stor hemmelighet. Dere får nok tidsnok vite om den når vi kommer på førstesiden av The Economist om noen måneder.

Et av dagens store høydepunkt kom på vei hjem fra skolen. Jeg og "Matteus" (i frykt for å bryte personvernloven har jeg byttet ut navnet med et fiktivt navn) gikk rolig sammen. Med ett fikk jeg tidenes mulighet til å bedrive min yndlingshobby. I Trondheim er det 30-sone både her og der. For å holde farten nede har Trondheim Kommune valgt å lage såkalte bussputer (jeg velger i hvert fall å tro at det er det de heter). Dette er fartsdumper som liksom skal være brede nok til at biler skal måtte kjøre sakte over, men likevel smale nok til at busser ikke skal merke for mye til dem. I realiteten merker ingen noen ting til dem  (med unntak av de som er kule nok til å senke bilen så mye at de ikke kan kjøre over en pølse i brød engang uten at understellet tar det med seg.)

Konsekvensen av disse bussputenes udugelighet er at ganske mange blåser i å overholde fartsgrensen. Det er her min spisskompetanse kommer inn. Jeg elsker nemlig når jeg ser noen kjører altfor fort på veien jeg snart skal krysse i fotgjengerfeltet. I dag skjedde dette. Jeg så en rød bil komme i minst 50, kanskje 60, oppover veien med 30-sone. Jeg var bare noen meter fra fotgjengerfeltet. Selvsagt ga jeg på litt ekstra for å komme meg fram til fotgjengerfeltet tidsnok til at bilen måtte bremse. Og det skal jeg love deg at h*n gjorde (jeg prøver å skjule kjønnet på sjåføren ved å skrive h*n). Kvinnen (det er vel ingen hemmelighet lenger) må ha tråkket  bremsepedalen gjennom gulvet, for hjulene låste seg fullstendig. Dette medførte at bilens front skrapte godt nedi bussputen. Jeg så "ydmykt" en annen vei med stø kurs over til andre siden.

Hva kunne vel overgå dette? Jo, nå skal du høre. Da jeg kom hjem ti minutter senere hadde Marie satt i stand en hel del. Friske bær og frukter, roser, glasscola og sjokolademousse sto på bordet. Vi spiste litt av dette før vi dro på restaurant. Hvem hadde trodd at lammeknoke kunne være så godt. Nå skal det sies at vi ikke spiste selve knoken, men kjøttet som var rundt. Hvis det fins lammeknoke i Himmelen, skal jeg love deg at den ikke er noe bedre enn den vi spiste i dag.

Nå er det ett minutt igjen av bursdagen min. Håper du nå forstår hvor bra jeg har hatt det og at du nikker bekreftende med leppene knepet sammen og tenker "joda, sannelig holder han seg godt."

Dagen hvor bittelitt av det som kunne gå galt gikk galt

Sannsynligheten for at jeg skriver et nytt innlegg så snart etter det forrige er forsvinnende lite. Det samme kan kanskje sies om enkelte av dagens hendelser.

Dagen begynte rovekkende (motsatt av urovekkende) bra. Første forelesningstime klokka 8.15. Alarmen var stilt inn på 7.30. Det gikk som det måtte. Jeg utsatte første time til 9.15. For å rettferdiggjøre denne stadig gjentakende hendelsen for meg selv, har jeg tenkt meg fram til at årsaken til at de alltid har dobbeltimer, er at de som er sene skal kunne rekke den andre timen.

Etter en time med svensk matte (foreleseren er helstøpt svensk), begynte en særdeles tafatt leting etter grupperom. Letingen tok nærmere halvannen time, og endte opp i Realfagsbiblioteket (hvor det ikke er lov til å snakke sammen, som jo var poenget med å finne grupperom). Uansett fikk vi gjort øving 1 i Matte 4M på nytt, uten å snakke (vi hvisket). Morsommere blir'e ikke!

Den påfølgende forelesningen i bygningsfysikk gikk såpass hardt ut over sjelen at jeg og "Günther" (kameraten min vil sikkert være anonym, så navnet hans er byttet ut for anledningen) holdt ut i unøyaktig fem minutter. Populærforedrag med temaet "er mirakler (type helbredelse) aktuelt i dag?" (eller noe sånt) virket hakket mer interessant. And off we went (engelsk). Det spennende var kanskje at foredraget ble til en noget opphetet diskusjon hvor en av tilhørerne hardnakket hevdet at "mirakler" skyldes tilfeldigheter. Han mente at det er en viss sannsynlighet for at usannsynlige hendelser inntreffer (han har sikkert hatt statistikk), og at dette var eneste holdbare forklaring.

En annen tilhører hadde et motargument hvor han påpekte at sannsynligheten for at en kar med et bein som hadde vært 10cm kortere enn det andre (et eksempel foredragsholderen hadde opplevd), plutselig ble like langt som det andre samtidig som noen ba om at nettopp dette skulle skje, var relativt liten.

Sjansen for at denne mannen plutselig fikk to like lang bein håper jeg er en ganske mye større enn sannsynligheten for at jeg prøver å smelle igjen døra til badet samtidig som jeg har fingrene i sprekken (der hengslene er) flere ganger enn én. !#&/"#(&!&#(!# så vondt det gjorde. Og for en lyd. Jeg har faktisk aldri grått av smerte i mitt liv. Det har heller ikke ørene mine. Jeg gråt ikke selv da jeg hoppa rundt på en stor, gul hoppeball i barnehagen og ble skubbet til av en liten jente som ville ha hoppeballen sånn at øyet delvis traff hjørnet på et spisebord så blodet rant i strie strømmer. Selv ikke da gråt jeg. Jeg syns egentlig det var mest kult, mener jeg å huske.

Heldigvis ble kvelden reddet av TIDENES høstkveld i Trondheim. Nydelig t-skjortevær, stevnemøte på Café Dublin med Marie (vi ble nyforelska) og en snartur innom Meny for å hamstre Smash! til kr 29,- overdøvet fullstendig de mest intense smertene en mann kan ha (ja, jeg har fått knallharde fotballer i godteposen opptil flere ganger).

Håper kvelder som denne gjentar seg innenfor rimelighetens frekvenser. Og på veien hjem ble jeg forresten "Ark-venn", og fikk Ingeniørspillet til halv pris.

Livet er herlig!

Valget

Long time no siege, som det heter.

I dag var jeg i den beklemte situasjonen at jeg egentlig ikke hadde tid til å stemme ved kommunestyre- og fylkestingsvalget. Hvorfor jeg ikke har gjort det før, skyldes det samme som at jeg ikke er rakettforsker: ren og skjær latskap (jeg bryr meg egentlig ikke om raketter, så jeg hadde nok strengt tatt ikke blitt rakettforsker uansett om jeg hadde villet og orket eller hatt evnene til det i det hele tatt.)

Dagen begynte (som vanlig) med en god times slumring. Første forelesning var klokken 10:15, og jeg tenkte som alltid at jeg skulle stå opp et par timer tidligere for å lese litt ekstra. Kanskje jeg til og med kunne fått stemt før skolen begynte(!). Siden jeg ikke kjenner meg selv, forsto jeg ikke at det aldri noensinne vil kunne skje. Jeg kom meg (imponerende nok) opp rundt 09:30, etter at Marie nærmest la et nystekt brød oppå hodet mitt. Det tok litt tid før jeg fikk summet meg til å spise.

Da klokken rundet 09:50, tok jeg en titt i speilet og oppdaget et ukristelig bustete hår. Selvsagt endte jeg opp i dusjen. Å begrense tidsbruken i dusjen er en gave jeg (heldigvis?) ikke har fått . Jeg kom meg (imponerende nok) ut av dusjen etter et lite kvarter. Da var klokken 10:05 (du slapp å regne det ut selv), og forelesning nærmet seg skummelt fort. For de som ikke vet det, tar det drøye ti minutter fra dørstokken hjemme og til auditorium G1 ("Geologen").

Etter forelesningen, som for øvrig handlet om sprekker, riss (og sykelig mange andre begreper jeg for lengst har glemt), fant jeg og mine ekstremt kyndige kamerater et ledig grupperom i U1 (underetasjen i Realfagsbygget. Jeg har en bevisst strategi om å lære bort mest mulig om NTNU, sånn at flest mulig får kjempelyst til å begynne her). Vi gjorde en innlevering i Matte 4M, men jeg måtte gå før vi ble ferdige. Jeg har nemlig begynt i ny jobb! (dette kvalifiserer til nytt avsnitt)

Jeg og en annen kamerat har nemlig begynt i en jobb hvor vi skal underholde en gjeng gutter med ulike funksjonshemninger i et par timer hver mandag. Veldig utfordrende og gøyalt. Kan vel ikke si så mye om det siden jeg har (en dødskul) taushetsplikt.

Aaaaaaaaanyways, når vi var ferdige der, hadde klokken allerede rundet 17:30, og jeg og Marie hadde en avtale klokken 19:00. Selvfølgelig er det 3,1km fra jobben og hjem (jeg sjekka på gulesider.no), så det tok sin tid å gå. Fantastisk nok var det omtrent like langt å gå ned igjen sammen vei til der jeg og Marie hadde vår avtale. Klokken ble åtte, og jeg fikk en voldsom hamring i brøstet (slang for brystet). En halvtime senere klarte jeg ikke mer. Jeg måtte finne nærmeste valglokale.

Etter at uret (mobilen) viste 20:50, fant jeg døren til Hovedbiblioteket i Trondheim. Der inne var det en hel armé av gamle mennesker som ville forklare meg hvordan jeg kunne stemme. Jeg fikk omsider krøket meg inn i et usannsynlig lite avlukke. Først hadde jeg tenkt å stemme blankt. Hvor uansvarlig er det vel ikke å stemme på et parti man egentlig ikke har peiling på? Jeg har tenkt litt over det (mens jeg skriver, og jeg skriver 500 tegn i minuttet på full speed (har sjekka)), og jeg syns det er udemokratisk å stemme mer eller mindre tilfeldig på et parti.

Jeg har tenkt litt videre nå (mens jeg lagde et nytt avsnitt), og det er udemokratisk å ikke stemme i det hele tatt. Å stemme blankt er jo egentlig ikke godt for noe det heller, annet enn at valgdeltakelsesprosenten rykker opp en kvart mikropromille. Så det endte opp med at jeg stemte på et parti hvor jeg kjenner en av kandidatene. Hipp hipp hurra. Har du stemt? (spiller ingen rolle, for nå er det for sent)

Kjør debatt!

Draumen

God dag. Takk for sist.

Eg er svært redd for tida. Ikkje berre har eg med naud og neppe karra meg gjennom to eksamenar, eg har vore utsett for nokre grufulle draumar. Eg har aldri opplevd slikt nokon gong før. Det er så ille at eg ikkje har lyst til å leggje meg om kvelden. Eg har eigentleg ikkje lyst til å vite kvifor eg har desse draumane, men det har gått så langt at eg likevel treng å vite kva dei tyder.

(Ein fugl (meg sjølv) kvitrar meg i øyret at ein akutt kjensle av mangel på kunnskap rett i forkant av eksamen kan vere årsaka. Eg trur eg er einig.)

Så eg har kome til punktet utan nokon veg attende.* Eg tenkte å dele med dykk den verste draumen av dei alle. "Strykejernkvinna" har eg valt å kalle honom (draumen, red.anm.).

Vel, her er han (og eg tar atterhald om at nokre detaljar er utegløymd eller uriktige i samhøve med realiteten):

Det heile byrjar i ei finare stove. Eg vil seie det er i Statane, mest sannsynleg i California, om eg må gjette. Ein mann av stoltaste sort lager mat til sin vakre kone. (Noko er allereie her i utakt med slik det bør vere.) Han stend på kjøkkenet og struttar av sjølvtillit i sin sterke kropp. Ja, han er verkeleg sterk. Det kan ein sjå på musklane. Av ein eller annen grunn har han bar overkropp. Det skal vise seg å vere lagnadstungt... (slå opp ordet her)

Mannen er forresten mørk. Han har mørk og silkemjuk hud. Eg blei faktisk ein smule misunneleg på honom for utsjånaden hans då eg sov. Medan han stend og freser lauk, dukkar plutseleg ei smellvakker blondine opp. Ho gjeng rundt i satengklede og prøver å forføre den velfødde mannen. Han let seg ikkje affisere i særleg stor grad, for kona sit i sofaen og les avisa rett attmed kjøkkenet og følgjer med med eitt auge. De har ei open løysing, som det heiter, så det er ikkje ein veldig tung oppgåve å ha eitt auge på fjernsynet og eitt på mannen sin.

Men i draumen er det rett på sak. Den rykande heite blondina lèt seg ikkje knekke, men held fram flørtinga. Ho gnir handa varsamt over den nakne skuldra til mannen. Han snøftar høglytt av misnøye. Det viser seg at blondina er gjennomgåande vond. Ho svarer med å ta opp eit knøttlite, glødande strykejarn frå handveska si. Det er ikkje større enn det ytste leddet på tommelen. Ho tar eit skritt bakover så ho står omtrent ti centimeter frå honom. Så kaster ho strykejarnet av all sin kraft mot nakken hans. Det limer seg fast i huda. Berre stille ynking høyrast frå mannen (draumane mine er relativt lavmælte). Så trekk ho opp fleire strykejarn som ho viljug kastar nedover ryggen og armholen. Kona sit lamma av skrekk i sofaen. Blondina tømmer til slutt heile veska over den ein gong så stolte mannen. Han brølar tause brøl. Det lukter svidd kjøt (i den grad ein draum kan lukte noko). Den svarte, flotte mannen er redusert til noko ynkeleg. Han ligg og vrir seg i smerte. Pusten går saktere og saktere. Er han i ferd med å døy? Eller samlar han berre krefter til å ta rotta på blondina?

Eg veit ikkje, for eg vakna akkurat i den augneblinken. Veit nokon kva draumen min tyder? Det kostar meg mykje å brette ut livet mitt på denne måten. Eg håpar eg får noko att for det.

* the point of no return

Jeg vil ha to is

Neste gang jeg skal kjøpe is trenger jeg ikke å dvele ved frysboksen. Jeg ble nemlig fullstendig overbevist av en test jeg leste. Et representativt utvalg av befolkningen (barn mellom ti og tretten år) valgte den nye Smørbukk-isen som sin favoritt.

Smørbukk
Dommeren: "What say you?"
Barna: "God is, karamell og sjokolade"

Men som alle istester bør ha, hadde også denne en "bunn-i-bøtte-is". Ifølge testen kom det "mange ulyder da barna smakte på Isabella Lakris."

Isabella Lakris
Dommeren: "What say you?"
Et ærlig svar er det eneste rette i en istest. Selv om det kan bli vel utilslørt for noen.
Barna: "Den smaker bæsj. Skjønner ikke hvordan man kan lage is av lakris."

Siden barn som regel har god peiling, kommer jeg selvsagt til å kjøpe Isabella Lakris ved neste korsvei. Jeg har alltid hatt en grunnleggende nysgjerrighet for hvordan bæsj smaker, og jeg tror faktisk det ikke trenger å være så verst. Tvert imot kan det smake godt. Det er jo tross alt bæsj fra husdyr som slynges over åkrene om våren så avlingen skal få næring (og smak).

Du kan selv stemme over hvilken is du helst vil se (eventuelt smake) på 17.mai. Hvis "din is" ikke er på listen, kan du skrive en kommentar som forklarer hvorfor den burde være med.

Kilde: http://www.tv2underholdning.no/hjelperdeg/testbasen/test-av-is-til-17-mai-og-varme-sommerdager-3206373.html#top0