Livets skole er den beste

Dette er en lettelsens dag. Som overskriften mer enn antyder, har jeg endelig kommet fram til at livets skole er flere hakk bedre enn sivilingeniørutdanningen jeg holder på med.

Jeg valgte derfor, i samråd med Marie, mamma, pappa, en skokk ("flokk" er så utbrukt) med venner, samt to villedere (den egentlige funksjonen til veiledere), å slutte med to av dette semesterets fire emner.

Jeg skal begynne å studere mitt eget liv, siden det tross alt er den beste skole (i tillegg til å fortsette med to matteemner fram til eksamen).

Som en følge av at jeg hopper av mitt masterstudium i matematikk og fysikk, når dette lidelsens semester er over, må jeg mest sannsynlig finne på noe annet å gjøre (med mindre jeg blir uføretrygdet, noe som ikke er helt usannsynlig). Jeg vurderer nemlig sterkt å følge strømmen fra nå av. Jeg vil følge den allmenne oppfattelsen av hva som er gøy å studere.

Hva er ikke da mer naturlig enn å avholde en avstemning?

Ps. jeg vil prøve å påvirke "strømmen" til å mene det jeg syns høres gøyest ut. I det siste har jeg nemlig blitt meget inspirert til å bli voluntør (jf. K*etil (sensurerer navnet i tilfelle du ikke vil bli referert til)) e.l. i et spansktalende land. Norsk er bæsj, historie er bæsj, sosiologi er c*ap. Ja, dere forstår tegninga. Håper du, som en del av strømmen, vil prøve å lede strømmen i riktig retning.

Hvem vil jeg være?

I dette innlegget vil jeg fokusere (litt) på ulike varianter av den spenstige ordklassen 'interjeksjoner'. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt vet om onomatopoetikon faller under interjeksjoner (og jeg gidder ikke å sjekke det ut). Men ikke nok med mine dristige språkleker! - jeg vil ta dere med på en rundreise i mine negative tanker. Det er selvsagt tilslørt av parenteser og dårlig humor, så he(he!)ld dykk fast!

Jeg lærte en gang at spørsmålet en skal stille seg selv ikke er "hva vil jeg bli?", men "hvem vil jeg være?". Jo mer jeg tenker over det, jo mer forvirret blir jeg. Lenge har jeg tenkt at jeg vil bli sivilingeniør. Det kan jo brukes til mangt og meget. Kanskje får jeg jobb i Statoil eller Hydr(!)o, og kanskje får jeg peng(hengheng!)er tilsvarende tjue tea(hi!)kspisebord (håhåhå! frekt i disse regnskogtider) i månedslønn. Det er så mange som sier det er spennende og utfordrende å være sivilingeniør. Og det tror gjerne.

Likevel er det noe som sier "Bjarne!" inni hodet mitt hver dag. (For dere som ikke kjenner meg så godt som jeg selv burde gjort, er "Bjarne" en interjeksjon jeg bruker når jeg er oppgitt og i villrede.) For når jeg går over til det andre spørsmålet "hvem vil jeg være?", omformulerer jeg litt på det (if I may*), så det blir "vil jeg være en sivilingeniørtype?". Mitt bilde av en sivilingeniør er en som jager etter karriere, arbeider mye, er en prosjektleder (jeg har som vane å hate både prosjekter og å være leder), tjener mye og forsker på utrolig mye rart.

Digresjon: Extreme Makeover (sånn at noen kuker til (dansk) huset ditt) ses i bakgrunnen. Det som skjer: Alle: "MOVE THAT BUS!" (fordi det står en stygg buss foran huset.) Mora i familien: skriker og hyler som om hun føder når hun ser huset. (Jeg har nylig sett et fødeprogram på nrk2, så jeg vet hva slags lyder som kommer ut av en kvinne når barnet spretter ut.)

Jeg tror årsaken til mitt frovri(nsk!)dde(?) bilde av sivilingeniører kommer av at jeg overhodet ikke har tro på at jeg kan bli en god sivilingeniør selv. Så da finner jeg jo selvsagt på unnskyldninger for å slutte. Jeg sliter også litt med å finne en mening med å utdanne meg til noe jeg ikke har den minste anelse om hva egentlig er. Linja jeg går på heter "Fysikk og matematikk", og er den desidert mest teoretiske av samtlige siv.ing.-linjer. Det er ytterst få som vet hva de har blitt selv ti år etter endt utdannelse. Jeg har gjort tidenes genistrek, ikke sant? Dette sidespranget som mest sannsynlig ikke vil bli fullført, koster meg jo en god bråte med penger, og ikke minst tid.

Så til poenget: Legg igjen en kommentar og si hva jeg skal bli (jeg mener 'hvem jeg skal være')! Det er også lov til å komme med flere negative tanker, men hvis du er optimistisk og livsglad kan du like gjerne skrive noe positivt. Du kan egentlig skrive nøyaktig det du vil. For du har ytringsfrihet! (minus dere som skriver 'blandt' og 'tilstede')

* skriver litt engelsk, så mine fremtidige internasjonale businesspartnere skal skjønne litt også.

Ps. jeg har eksamen i møkk.fys. (mekanisk fysikk) om halvannet døgn. Det er hovedemnet mitt, og jeg har ennå ikke begynt å øve. Ikke har jeg læreboka heller. Kjenner jeg meg selv rett, begynner jeg rundt klokka to i morgen. Det gir meg rundt ti timer, hvorav seks effektive øvingstimer (på en meget god dag). Jeg heier på meg selv!

Irritasjonsmoment i kvardagen

I dette innlegget skal jeg prøve å bruke den undervurderte verbsformen konjunktiv en gang i mellom. Jeg skal virkelig børste støv av den, og framheve den i sin egentlige pomp og prakt. Nå lurer nok alle på om dette er det eneste jeg har tenkt på siden forrige innlegg, og der har dere nok helt rett i deres 'lurerier', om det er lov å si. Det er nemlig det eneste som har beleiret tankene mine.

Som de mest kyndige av dere burde kunne se av overskriften, har jeg valgt 'irritasjonsmomenter i hverdagen' (fritt oversatt fra nynorsk) som tema. Nå har jeg allerede glemt hva som irriterer meg, men jeg kommer nok på noe når jeg skriver. Jeg kan jo lage en liste over hva som burde irritere meg, så kanskje jeg blir irritert snart.

Hah! Nå kom jeg på hva som irriterer meg! Dette:


Lagt til i senere tid:
Og den andre tingen som irriterer meg er at samtlige journalister i samtlige nettaviser skriver "til stede" feil. Neste gang dere ser "tilstede" i en artikkel, så la dem få høre det! Jeg har ved flere anledninger øst ut min vrede mot disse ignorante journalistene. Flere av dem har ydmykt takket for korreksjonen, mens andre har oversett det glatt. Fysjom! (Vårt Land er et hederlig unntak.)

Hva irriterer deg? Legg igjen en kommentar!

Den skuggefulle einsemda

I dette skjønnlitterære innlegget finnes det snev av parallellisme til det virkelig liv. Tolk. Og beklager mitt rustne mål. En stund siden sist.

Det var ein gong for lenge, lenge sidan - den sommaren då det snødde om sommaren. Det var på den tida kloakken enno ikkje hadde vorte lagt i røyr, men rann fritt i rennesteinen. Ein dag den sommaren sat ein liten gut med namn Gunnjan og såg på graset som grodde og på målinga som tørka på husveggen. Det tok si tid dette her, tenkte guten. Ikkje så rart, sidan det snødde og var det mest ofselege uvêr ein kunne tenkje seg.

Då målinga endeleg hadde tørka, hadde kvelden kome. Det er ikkje eingong sikkert at målinga hadde tørka, for det var så mørkt at det var umogleg å sjå. Og Gunnjan torde ikkje stikke hovudet bort til veggen. Han kunne jo ha vorte raud på nasen!

Då den stakkars guten hadde stabla beina sine innanfor dørstokken, satte han seg ned andsynes kakkelomnen. Han var heilt åleine den kvelden. Ikkje berre hadde syster hans drege på tokt til nabogarden, foreldra hans hadde òg funne nokre grannar dei åt og sov over hjå.

Gunnjan hadde inkje å gjere. Han kunne alltids mjølke kyrne eller spyle katten, men han fann ut at det kunne dei klare heilt fint sjølv. Gunnjan tok opp spikkekniven sin - den han hadde arva frå bestefar sin. Han tok eit stykke tre frå vedskjulet og satte seg framfor omnen att. Han byrja å spikke. Det tok ikkje lang tid før Gunnjan sat med ein bokhylle i nevane. No har eg verkeleg lagt gullegget, tenkte han med seg sjølv. Eg kan jo lage mykje forskjellig, og selje det på marknaden til dei som treng ting til garden sin.

Den dagen grunnla Gunnjan eit av verdas største selskap, SPIKKEA.

Mørkt i enden av tunnelen

Om natten er det som regel mørkt i enden (altså utenfor) av tunnelen. Enkelte steder i Norge står ikke solen opp om vinteren, og da er det (såfremt det er fungerende kunstig belysning i tunnelen) alltid (om vinteren) lysere inni tunnelen. På bakgrunn av dette, stille jeg meg uforstående til at "alle" higer etter å "se lys i enden av tunnelen". Riktig gamle mennesker er riktignok, i mine øyne, unnskyldt. Det fantes jo flust av tunneler uten belysning før i tiden. Nok om det.

Nå har jeg og min utkårede vært på bryllupsreise. Turen ble (selvfølgelig) lagt til Nordland og den berømte Helgelandskysten. Der skulle vi ha en idyllisk sykkelferie med medfølgende øyhopping. Først oppdaget vi at det ikke fantes sykkelvesker der vi hadde planlagt at det skulle finnes sykkelvesker. Ja ja, tenkte jeg. Jeg kan jo bare sykle med min store og deilige ryggsekk. Og slik gikk ferden videre.

Vi brydde oss selvsagt ikke med å ta med telt på denne turen. Værmeldingene var gode, og vi fant ut at å sove under åpen himmel måtte være toppen av koselighet. Problemet var bare at omkring åtte milliarder knott og mygg hadde tenkt nøyaktig den samme tanken. Marie fikk min passelig lange sovepose, mens jeg fikk hennes passelig korte sovepose.

En gang i mellom sjekket jeg forholdene utenfor soveposen. Dette gjorde jeg ved å stikke armen ut av soveposen, rett opp i luften med knekk i håndleddet. På den måte minnet armen min om et periskop. Det tenkte jeg måtte se litt tøft ut. Utfordringen ble at jeg ikke så tøff ut, men heller så meget velsmakende (og homo) ut (for knotten). Etter om lag ti sekunder hadde hånden min blitt antastet av samtlige insekt på jorden. Om hånden likte det, vet jeg ikke. Den ble i hvert fall rød og oppsvulmet... (håhåhå!)

Etter dette gjorde vi masse (som ikke egner seg på trykk). (Egentlig gjorde vi masse som egner seg på trykk, men jeg syns det er dritkjedelig å skrive blogg i dag, så jeg må begrense meg litt).

Uansett, ferden gikk videre til en fugleøy. Her fant jeg fort ut at jeg kunne gjøre mitt livs mest adrenalinframkallende stunt. Bare ta en titt på dette bildet!

Her har jeg tatt en råsjanse. Dette er altså i et naturreservat. Jeg har nettopp lest skiltet, og er fullt klar over hva det betyr. Feltet mellom de rød strekene er gangstien. Jeg føler meg dristig. Når noen spør meg senere i livet om jeg har gjort noe spennende i livet, kan jeg jo bare nikke høflig og ta fram albumet hvor dette bildet er. Legg merke til at jeg blåser opp magen for å virke enda litt mer mandig. Herlig følelse å stå der. Det bruste godt i mitt kriminelle blod.


Hvis dette var et sjokk for deg, har du flere godsaker i vente. Bare klikk her!

Nok en gang har jeg stor grunn til å være fornøyd med bloggen min. Legg gjerne igjen en kommentar. Smask og dask!

En lek - med livet som innsats

Det er ikke alltid like lett å få has på hva jeg vil fram til med mine reflekterte og tidvis infame innlegg. Denne gangen vil jeg det annerledes!

Først vil jeg benytte anledningen, som alltid, til å klage over min arbeidssituasjon. Jeg begynner med en oppsummering av mine oppgaver. Jeg har nå jobbet i fem uker.

Solskinnsoppgaver (bokstavelig talt, altså oppgaver når det er sol/opphold):

* Malt pumpestasjoner (små hus hvor kloakk blir pumpet vekk fra boligfelt o.l.)

* Malt jerncontainer

* Malt arbeidsbrakker

Regnværsoppgaver:

* Luket bort ugress i et rosekratt (vondt) som er flere hundre meter langt.

* Nappet løk (håhåhå!)

* Ryddet og feiet lageret til parkvesenet (som neppe blir ryddet ofte)

* Blitt med den kommunale rørleggeren for å rengjøre kloakkpumper. I den ene pumpestasjonen var nivået av den svært så godluktende gassen hydrogensulfid relativt usunt.

Fra Wikipedia: «Hydrogensulfid (H2S) er en fargeløs, giftig gass ved romtemperatur med en karakteristisk, stikkende lukt av råtne egg (...) Kun noen ppm H2S til stede i luften er dødelig.»

* All mulig annen møkk de pålegger meg å gjøre.

95% av tiden har jeg vært mutters alene. I går fikk jeg vite av en b*tch av en økonomiansvarlig at jeg kanskje blir trekt 50% skatt fordi jeg ikke leverte skattekortet tidlig nok(!) bullshit tvers igjennom.

Men siden jeg begynner klokken 7 om morgenen, har jeg litt fritid på ettermiddagen. Her er det jeg bedriver mesteparten av tiden med (legg merke til takten):

http://www.home.no/mongosau/lekmedlivet.mp4

Ps. fikk ikke tid til å legge inn bilder denne gangen :'(

Tilfeldigheter endret livet mitt

Godt døgn (kanskje litt juks å skrive 'døgn', men det er for å helgardere meg. Jeg kan jo ikke skrive 'God kveld' eller 'God dag' i tilfelle noen skulle lese dette på en annen tid av døgnet enn den aktuelle hilsenen antyder. Det hadde ført til vond smak i vedkommendes munn), folkens! Min arbeidsplass for sommeren har fått "smake kjeppen" i flere av mine siste innlegg. Denne gangen skal jeg ikke være fullt så krass. Nå har jeg nemlig fått hvilt ut etter en hard arbeidsuke, og ser på tilværelsen med nye øyne (men det varer sjelden lenge).

Jeg og min familie tilbragte helgen på grandonkel Arne sin hytte like utenfor Sandefjord. Som en aldri så liten bonus, kom Marie for å holde meg med selskap. Vi koste oss med spørrebok fra det glade femtitall, sjokolademousse, BMFS* og en (aldeles ikke) odørfri utedo. Som du skjønner, flatfylla rådde (neppe) på hytten denne helgen.

Fredagskvelden ble tidlig slukt opp av søvn. (Jeg er noe usikker på hvor glad min mor blir for at jeg utleverer hennes privatliv på denne måten.) Lørdagen ble adskillig mer begivenhetsrik. Hele familien (hvis du ser bort i fra min storesøster) reiste inn til sentrum for å svi av så mye penger som mulig. Jeg og Marie fant tidlig ut at vi ville bryte ut av denne onde trenden.

Som en følge av at vi gikk alene, rotet vi oss borti en blomsterauksjon. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at dette var stedet å håve inn billige blomster. Selvsagt løp jeg, hyklersk som jeg er, bort til nærmeste minibank for å loppe kontoen for det lille som måtte være igjen på den.

Da jeg vendte tilbake til auksjonen, ropte de ut en gigantisk orkidé. Den kostet jo så mye som en kan forvente av den slags. Budene startet på fattigslige femti kroner. Etter en inbitt kamp (auksjonarius tryglet om å få bud høyere enn hundre kroner. Jeg rakk forsiktig opp neven, og da ropte han 'solgt!'), fikk jeg endelig kloen i blomsten. Hundredeogfemogtyve kroner lettere ble lommeboken (den ble i realiteten tyngre, siden jeg fra før hadde en tohundrelapp som jeg betalte med, og fikk tilbake en femtilapp, to tiere og en femmer). Marie ble glad for orkidéen (i hvert fall på utsiden).

Så gikk turen videre fra gullsmed til gullsmed. Siden jeg for få dager siden ordnet brudgomsklær, tenkte jeg nå at tiden var inne for at jeg og Marie sammen skulle finne gifteringer. Det gikk relativt fort unna. Vi var bare innom fire forskjellige smeder før vi fant ringene vi begjærte innerst i hjertet. De kostet selvsagt "skjorta", men det bryr meg fint lite (for en gangs skyld).

Nå spoler jeg fram et døgn for å komme til poenget. For Marie måtte jo hjem en gang. Hun skulle med bussen litt over fem på ettermiddagen. Jeg kjørte henne gladelig til bussholdeplassen som var omtrent to mil unna. Men det var da det skjebnesvangre inntraff. Idet bussen hadde plukket henne opp og kjørt ut av syne, fant jeg ut at tiden var inne for å fylle opp kannen med bensin til båten. Jeg forsøkte deretter å fiske opp penger fra lommeboken. Det var da jeg fant ut at lommeboken var sporløst forsvunnet. Det vil si, jeg visste selvsagt at det var (Klepto)Marie som hadde fått den med seg i vesken sin. (Det var kanskje egentlig min feil, så jeg skylder ikke på henne.)

(Siste delen blir relativt avstumpet, siden min søster skal legge seg for å sove rett ved der jeg nå sitter. Ergo må jeg forte meg veldig på slutten.)

Hva skjer når jeg mister lommeboken? Da mister jeg samtidig bankkort, førerkort og ikke minst busskort. Og ikke ¤!#%/!% om jeg betaler bussbillett i morgen. Det betyr igjen at jeg blir nødt til å sykle til jobb i morgen. Fra å være en latsabb på buss, blir jeg en supersprek mosjonist på sykkel. Nå mangler bare sykkelshortsen og rumpetasken!

Snakkes!

Oppdatering: Hvis du trodde jeg kom til å sykle til jobb, tok du skammelig feil. (Pappa betalte bussen med sitt rabattkort)

Oppdatering 2: Tirsdag denne uken syklet jeg til og fra jobb. 12km hver vei. Aldri mer. Nå har jeg busskortet her hos meg igjen. Jippi!

* BMFS = det burde enhver med respekt for seg selv vite. (First Price-produktet 'Brus Med FruktSmak').